Glendrangeposten

En ettermiddag da Karen Ekern og jeg kom hjem etter en tur i byen, satt det en  ung mann og et gammelt par utenfor døra. Etter å ha tatt den vanlige innledningsrunden med hilsninger og hvordan står det til med alle, ble de stille en stund. Så begynte den unge mannen å fortelle.  Broren hadde en kone som nå var gravid. Hun hadde født tre ganger før, men ingen av barna hadde levd opp. Nå var kona på sykestua og sykepleieren der hadde sagt at hun måtte på sykehus i Bafoulabé. Ungen lå feil vei og det ville ikke være mulig å føde i Oussoubidiagna. Så trakk han fram et brev hvor sykepleieren spurte om Normisjon kunne evakuere kvinnen til Bafoulabé. Vår sjåfør var borte akkurat da, så vi spurte litt etter hvor lenge det var til fødselen og når hun måtte reise. Den gamle kona tok ordet og forklarte at svigerdatteren hadde begynt å få rier i løpet av natta, så de måtte til sykehus så raskt som mulig. Men hvorfor kunne ikke sykestua ringe etter ambulansen? Flere kommuner har gått samme

Lederne i Helsehagenprosjektet, Ezekiel Coulibaly , Demba Diallo, en broingeniør og meg.  Jeg tar en stor slurk av vannflaska mi før jeg går ut av bilen. Allikevel er det som om kroppen er tømt for væske etter bare noen minutter ute i landsbyen. Vi subber i sand. Det er tidlig på formiddagen enda, men temperaturen ligger rett over 40 o . I tillegg blåser det en jevn varm vind. I denne temperaturen står rundt 20 menn og lemper stein og dytter trillebårer med sement. Jeg er med Karen Ekern på tur for å inspisere arbeidet som gjøres i Helsehagen-prosjektet. I dag ser vi på broen som bygges over elva Ketjo. En ingeniør leder arbeidet sammen med noen murere, men mesteparten av arbeidet utgjøres på dugnad av mennene i landsbyene rundt. Landsbyen Touba ligger vakkert til med åser rundt på alle kanter. Der har Helsehagen bygget opp en sykestue. Men i regntiden blir veiene uframkommelig pga elvene i området. Normisjon har bygd bro over det vanskeligste stykke og steinsatt flere

På direktørferden min måtte jeg selvfølgelig innom Oussoubidiagna, som er der jeg har bodd lengst når jeg har vært i Mali. Det er fantastisk å gå rundt i landsbyen og kjenne seg hjemme.  Da jeg kom til Mali første gang i 2003 fikk jeg raskt to gode venninner, Duwaba og Fanta. De var alltid sammen og det gikk faktisk noen år før jeg fant ut at de ikke var tvillinger. De er faktisk ikke søsken engang. De er begge lånt bort av foreldrene til et barnløst ektepar, så de har vokst opp sammen. Du så sjelden den ene uten den andre.  De har vært ivrige på søndagsskolen og på leirer og hjemmet deres har vært et fristed med masse sang, dans og lek.  Jeg husker at jeg tenkte at jeg har lyst til å være lenge i Mali. Jeg har lyst til å være her helt til disse blir voksne og gift og selv får barn. Jeg har lyst til å se neste generasjon kristne vokse opp. Men den gang virket det som noe som lå langt inn i fremtiden.  Da jeg reiste fra Oussoubidiagna i 2009, var de blitt gamle no