Møt "Elvevann"!


En ettermiddag da Karen Ekern og jeg kom hjem etter en tur i byen, satt det en  ung mann og et gammelt par utenfor døra. Etter å ha tatt den vanlige innledningsrunden med hilsninger og hvordan står det til med alle, ble de stille en stund. Så begynte den unge mannen å fortelle. 

Broren hadde en kone som nå var gravid. Hun hadde født tre ganger før, men ingen av barna hadde levd opp. Nå var kona på sykestua og sykepleieren der hadde sagt at hun måtte på sykehus i Bafoulabé. Ungen lå feil vei og det ville ikke være mulig å føde i Oussoubidiagna. Så trakk han fram et brev hvor sykepleieren spurte om Normisjon kunne evakuere kvinnen til Bafoulabé. Vår sjåfør var borte akkurat da, så vi spurte litt etter hvor lenge det var til fødselen og når hun måtte reise. Den gamle kona tok ordet og forklarte at svigerdatteren hadde begynt å få rier i løpet av natta, så de måtte til sykehus så raskt som mulig. Men hvorfor kunne ikke sykestua ringe etter ambulansen? Flere kommuner har gått sammen om å betale en ambulanse som hører til på sykehuset i Bafoulabé og som er ment nettopp for slike situasjoner. Nei, sykepleieren hadde sagt at ambulansen bare var for fødende kvinner. Nå kjente jeg at jeg ble sint. Skulle ikke en kvinne som har hatt rier siden natta før, som har en unge som ligger feil vei og som har mistet tre barn fra før kvalifiserer til kategorien "trengende fødende kvinne"? 
Jeg skrev et svar på baksiden av brevet fra sykepleieren hvor jeg sa, så høflig jeg kunne, at vi dessverre ikke  hadde sjåfør og bil disponible nå, men at dette så ut som å være et typisk tilfelle hvor det ville være lurt å tilkalle ambulansen. "Det er dessverre ikke mer vi kan gjøre for dere," sa Karen. "Men vi kan be for dere." Det ville de gjerne. De kristnes bønner er kjent for å være effektive. Vi ba om Guds beskyttelse for moren og barnet og at Gud måtte finne en løsning. De takket for velsignelsen og gikk. 

Uken etterpå var vi innom familien for å se hvordan det hadde gått. Vi ble godt tatt imot med mange takksigelser for alt det misjonen hadde gjort. Å, det var nå ikke så mye, sa vi. Ikke mye!?
Vi hadde skrevet et brev som fikk sykepleieren til å forandre mening og han fikk tak i ambulansen. På ferja på vei over elva i Bafoulabé hadde kvinnen født. Hun fikk en datter og alt stod bra til med begge to. Det kunne bare være på grunn av velsignelsene vi hadde gitt tidligere på dagen. Da de hadde vært noen dager på sykehuset skulle de reise hjem igjen, men de hadde ikke penger. Da hadde de fått sittet på med en av misjonens biler, helt gratis. Så familien var utrolig takknemlige til Gud og til misjonen.

Og jenta, hun heter Baji, Elvevann. Det er et sjeldent navn oppi ørkenen vår, men et naturlig navnevalg for en som er født på elva og har overlevd! 
  

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår