Direktørferd 3 - Besøk i helsehagen
 |
| Lederne i Helsehagenprosjektet, Ezekiel Coulibaly , Demba Diallo, en broingeniør og meg. |
Jeg tar en stor slurk av vannflaska mi før jeg går ut av
bilen. Allikevel er det som om kroppen er tømt for væske etter bare noen
minutter ute i landsbyen. Vi subber i sand. Det er tidlig på formiddagen enda,
men temperaturen ligger rett over 40o. I tillegg blåser det en jevn
varm vind. I denne temperaturen står rundt 20 menn og lemper stein og dytter
trillebårer med sement. Jeg er med Karen Ekern på tur for å inspisere arbeidet
som gjøres i Helsehagen-prosjektet.
I dag ser vi på broen som bygges over elva Ketjo. En
ingeniør leder arbeidet sammen med noen murere, men mesteparten av arbeidet
utgjøres på dugnad av mennene i landsbyene rundt. Landsbyen Touba ligger
vakkert til med åser rundt på alle kanter. Der har Helsehagen bygget opp en
sykestue. Men i regntiden blir veiene uframkommelig pga elvene i området.
Normisjon har bygd bro over det vanskeligste stykke og steinsatt flere
vanskelige overganger. Nå skal det være mulig å få transportert syke til
sykehus selv i regntida.
For å få til utvikling som er varig, har det vært viktig for
Normisjon å forme lokale utviklingskomiteer i hver landsby. Disse komiteene er
ansvarlige for å organisere lese- og skriveopplæring i landsbyene og finne ut
hva landsbyen trenger. Demokratiet er ny ordning. Kuppet i mars i fjor og
problemene med å få nye makthavere på plass, har vist at det heller ikke er
særlig godt forankret. Derfor er det lagt mye vekt på undervisning i
lokalkomiteene. Da vi var på tur fant vi komiteene fra tre landsbyer samlet til
undervisning. De hadde ikke noe klasserom, men hadde funnet skygge under et
stort tre i utkanten av landsbyen. Alle satt på matter rett på bakken. Mennene
på den ene siden, damene på den andre. Flere av damene hadde tatt med seg
kurver med jordnøtter som skulle renses. En jevn kneppelyd av skall som renskes
av var en behagelig bakgrunnslyd til undervisningen, og så slapp de å sitte en
hel dag med hendene i fanget. Temaet spente fra: ”hva er en god ledelse” til
”hva er kommunen” og ”hvordan fungere er valg”. Det var interessant å høre
svarene og kanskje mest interessant å se at kvinnen også var aktive i
diskusjonen. I et samfunn der kvinnene er opplært til å adlyde og innordne seg,
er det oppmuntrende å høre dem komme med egne innspill i en så stor forsamling.
Prosjektet driver også lese- og skriveopplæring i rundt 20
landsbyer i området. Vi var innom et klasserom. Det første som slo meg var at
det var utrolig fullt og trangt, og det er gledelig. Det andre var at bortsett
fra noen smågutter, så var det bare jenter til stede. I flere år har det vært
drevet gullgraving i Vest – Mali, men de siste årene har det grepet om seg. Nå
reiser flere og flere menn, voksne og unge, for å finne gull. I gullgruvene
lever de under harde kår. Noen finner gull og kommer tilbake med mat til
familien, mange blir syke av maten og vannet som er forgiftet av kjemikalier,
noen dør. Men noen ganske få har flaks og finner en stor klump gull. De blir
rike og tjener millioner! En ordfører jeg snakket med beklaget seg over at det
var vanskelig å få til dugnader nå. I hans landsby hadde flesteparten av
mennene reist, også ungdommene. I 9. klasse hadde det vært 30 elever, nå var
det bare 13 igjen. I 8. klasse hadde det vært 70 elever, nå var det 20 igjen.
Til og med elever fra 7. og 6. klasse hadde reist og i flere nabolandsbyer var
det ikke skole fordi lærerne hadde reist for å finne gull. I høst, da vi reiste til Senegal for første gang, så
vi hvordan folk stod over alt langs veien og lette etter gull. Men det er først
nå det går opp for meg hvor stor påvirkning det har på vårt område.
For å lese mer om turen vår kan du gå til Normisjons sider .
Kommentarer