Direktørferd 3 - Besøk i helsehagen

Lederne i Helsehagenprosjektet,
Ezekiel Coulibaly , Demba Diallo, en broingeniør og meg. 

Jeg tar en stor slurk av vannflaska mi før jeg går ut av bilen. Allikevel er det som om kroppen er tømt for væske etter bare noen minutter ute i landsbyen. Vi subber i sand. Det er tidlig på formiddagen enda, men temperaturen ligger rett over 40^o. I tillegg blåser det en jevn varm vind. I denne temperaturen står rundt 20 menn og lemper stein og dytter trillebårer med sement. Jeg er med Karen Ekern på tur for å inspisere arbeidet som gjøres i Helsehagen-prosjektet.

I dag ser vi på broen som bygges over elva Ketjo. En ingeniør leder arbeidet sammen med noen murere, men mesteparten av arbeidet utgjøres på dugnad av mennene i landsbyene rundt. Landsbyen Touba ligger vakkert til med åser rundt på alle kanter. Der har Helsehagen bygget opp en sykestue. Men i regntiden blir veiene uframkommelig pga elvene i området. Normisjon har bygd bro over det vanskeligste stykke og steinsatt flere vanskelige overganger. Nå skal det være mulig å få transportert syke til sykehus selv i regntida.

For å få til utvikling som er varig, har det vært viktig for Normisjon å forme lokale utviklingskomiteer i hver landsby. Disse komiteene er ansvarlige for å organisere lese- og skriveopplæring i landsbyene og finne ut hva landsbyen trenger. Demokratiet er ny ordning. Kuppet i mars i fjor og problemene med å få nye makthavere på plass, har vist at det heller ikke er særlig godt forankret. Derfor er det lagt mye vekt på undervisning i lokalkomiteene. Da vi var på tur fant vi komiteene fra tre landsbyer samlet til undervisning. De hadde ikke noe klasserom, men hadde funnet skygge under et stort tre i utkanten av landsbyen. Alle satt på matter rett på bakken. Mennene på den ene siden, damene på den andre. Flere av damene hadde tatt med seg kurver med jordnøtter som skulle renses. En jevn kneppelyd av skall som renskes av var en behagelig bakgrunnslyd til undervisningen, og så slapp de å sitte en hel dag med hendene i fanget. Temaet spente fra: ”hva er en god ledelse” til ”hva er kommunen” og ”hvordan fungere er valg”. Det var interessant å høre svarene og kanskje mest interessant å se at kvinnen også var aktive i diskusjonen. I et samfunn der kvinnene er opplært til å adlyde og innordne seg, er det oppmuntrende å høre dem komme med egne innspill i en så stor forsamling. 

  

Prosjektet driver også lese- og skriveopplæring i rundt 20 landsbyer i området. Vi var innom et klasserom. Det første som slo meg var at det var utrolig fullt og trangt, og det er gledelig. Det andre var at bortsett fra noen smågutter, så var det bare jenter til stede. I flere år har det vært drevet gullgraving i Vest – Mali, men de siste årene har det grepet om seg. Nå reiser flere og flere menn, voksne og unge, for å finne gull. I gullgruvene lever de under harde kår. Noen finner gull og kommer tilbake med mat til familien, mange blir syke av maten og vannet som er forgiftet av kjemikalier, noen dør. Men noen ganske få har flaks og finner en stor klump gull. De blir rike og tjener millioner! En ordfører jeg snakket med beklaget seg over at det var vanskelig å få til dugnader nå. I hans landsby hadde flesteparten av mennene reist, også ungdommene. I 9. klasse hadde det vært 30 elever, nå var det bare 13 igjen. I 8. klasse hadde det vært 70 elever, nå var det 20 igjen. Til og med elever fra 7. og 6. klasse hadde reist og i flere nabolandsbyer var det ikke skole fordi lærerne hadde reist for å finne gull. I høst, da vi reiste til Senegal for første gang, så vi hvordan folk stod over alt langs veien og lette etter gull. Men det er først nå det går opp for meg hvor stor påvirkning det har på vårt område. 

For å lese mer om turen vår kan du gå til Normisjons sider .