Det var en merkelig stemning
Det er en merkelig stemning i kirken. For bare en stund siden var det kaos og fnising. Nå kan vi merke et slags hellig nærvær som omslutter oss. Hva er det som skjer? Denne søndagen har vi praktisk bønnepreken. Jeg var ganske nervøs på forhånd. Jeg håpet så inderlig at vi kunne få oppleve noe mer enn en preken om bønn. At vi kunne bli berørt, se noe av det Gud er i stand til å gjøre. Etter en liten innledning om bønn og forbønn for syke, gikk vi over til praktisk arbeid. «Er det noen syke her som ønsker å bli bedt for?» Et par stykker reiste seg raskt og kom fram, så et par til. Snart telte jeg over 20, og jeg begynte å bli redd for at vi ikke kom til å ha nok folk igjen som kunne be for dem. «Nå, dere som er igjen. Still dere rundt de som er syke.» Det er ikke en beskjed som er vanskelig å forstå, men det tok ganske lang tid, og mye dytting og masing, før alle syke hadde fått en liten gjeng med forbedere rundt seg. Det er ikke bare i Norge «folk flest» går på gudstjeneste for å høre,