Glendrangeposten

Den 20. november skulle det endelig holdes kommunevalg i Mali. Valget hadde blitt utsatt flere ganger siden 2014. Nå skulle det endelig skje. Men var det egentlig en god idé?  Det skulle egentlig vært holdt kommunevalg i Mali i april 2014. Valget ble først utsatt til oktober samme år. Regjeringen hadde ikke kontroll på de tre nordligste regionene. Over 140 000 nordister bodde fremdeles i flyktningleire i nabolandene. Og man mente at dersom man gjennomførte et valg ville det føre til deling av landet, siden men da ville ha forskjellige valgperioder i nord og i sør. Så når oktober kom bestemte myndighetene seg for å utsette valget til april 2015, og så til oktober, og til april 2016 og så til november. Så da de først begynte å snakke om at de nå hadde satt en dato for valget i november, tok det en stund før jeg skjønte at de virkelig hadde tenkt å gjennomføre det. Men valg ble det. Presidenten legger stemmen sin i valgurnen. Resignasjon i Bamako På gudstjenesten på valgdagen

De finnes i nesten alle landsbyer i Mali og i Senegal. Disse små, skitne guttene i fillete klær. De er lett gjenkjennelige på de røde tomatpuré-boksene sine og de går alltid i flokk. De er talibeer. Korangutter. De bruker dagen på å tigge for Gud (og læreren sin).  I gamle dager, sier folk, fantes det ikke så mange koranlærere. Noen velkjente imamer tok til seg studenter. Da flyttet barna hjem til læreren, jobbet på åkrene hans på morgenen og hadde undervisning på ettermiddagen. Men nå er det lærer over alt. Mange reiser rundt fra landsby til landsby og har med seg en liten gruppe med gutter på slep.  Det finnes mange tusen barn, små gutter, her i Mali og Senegal, som aldri får en ordentlig skolegang eller muligheten til å vokse opp med familien. Fra de er ganske små blir de satt bort til en koranlærer. Her skal de lære Koranen og samtidig skal de lære å bli ydmyke og utholdende. Mange blir drevet ut av fattigdom. Familien ser det som en god mulighet til å få en munn m