Tiggere for Gud

De finnes i nesten alle landsbyer i Mali og i Senegal. Disse små, skitne guttene i fillete klær. De er lett gjenkjennelige på de røde tomatpuré-boksene sine og de går alltid i flokk. De er talibeer. Korangutter. De bruker dagen på å tigge for Gud (og læreren sin). 

I gamle dager, sier folk, fantes det ikke så mange koranlærere. Noen velkjente imamer tok til seg studenter. Da flyttet barna hjem til læreren, jobbet på åkrene hans på morgenen og hadde undervisning på ettermiddagen. Men nå er det lærer over alt. Mange reiser rundt fra landsby til landsby og har med seg en liten gruppe med gutter på slep. 

Det finnes mange tusen barn, små gutter, her i Mali og Senegal, som aldri får en ordentlig skolegang eller muligheten til å vokse opp med familien. Fra de er ganske små blir de satt bort til en koranlærer. Her skal de lære Koranen og samtidig skal de lære å bli ydmyke og utholdende. Mange blir drevet ut av fattigdom. Familien ser det som en god mulighet til å få en munn mindre å mette med å overlate sønnen til en koranlærer, med håpet om at han kanskje en dag skal kunne bli en kjent imam. Men også rike familier sender bort barna sine. Det er godt for karakteren å lide mens man er barn!  

Særlig i storbyene er det mange av dem. Bare i Dakar, en by på 1 millioner innbyggere, skal det være rundt 100 000 små gutter mellom 3 og 14 år, som lever av å tigge på gaten. De aller fleste av dem er talibeer. Disse guttene får litt undervisning i Koranen, men de må bruke mye av tiden sin (opp mot 10 timer om dagen) på å tigge for læreren sin. Ofte er det strenge straffer for dem som kommer hjem om kvelden uten det fastsatte beløpet.  Den opprinnelige ideen med å tigge var at de skulle lære seg å være ydmyke. Nå er det blitt en god inntektskilde til de voksne mennene som står bak. Elevene har ofte ikke noe fast sted å bo og de har lite tilgang på rent vann, så hygienen er det så som så med. 

På grunn av lange dager, dårlig hygiene, lite mat og lite søvn så er disse ungene spesielt sårbare for sykdommer og epidemier. 

Jeg blir ofte irritert på disse barna. De spretter opp i alle lyskryss og stirrer inn i bilen mens de messer sine velsignelser. Eller de henger seg på deg når du er ute og går og messer og messer. Når det ikke går på arabisk så slår de over på det lille de kan på fransk: "Mamma, gi meg penger! Jeg trenger penger, mamma. Gi meg mat!" Og jeg vet at de lever under et sterkt press for å tjene nok penger som de kan gi til koranlæreren når de kommer hjem om kvelden.

Jeg prøver å overse dem, vinke dem vekk, skubbe dem unna, men de henger på. Av og til har jeg overskudd og energi til å se på dem slik de burde bli sett. Som barn. Som små personer som har behov for å bli sett og møtt med vennlighet. 

Forrige uke var jeg på tur. Etter en lang dags kjøring gjenstod bare å krysse over Senegalfloden med ferje. Det er ofte skikkelig kaotisk å få alle biler, busser, passasjerer, selgere, mopeder og eselkjerrer av og på båten. Men når det først er fullt, slår folk seg til ro og forbereder seg på en 20 minutters pause i livet. Det gjorde jeg også, helt til jeg var omringet av fire små gutter som messet på arabisk. 

Litt kaotisk, men som regel kommer alle av og på som de skal. 

Å bare se vannet flyte forbi og kjenne den litt kjølige trekken fra elva.
Det er balsam for sjelen! 

Isteden for å bli irritert prøver jeg å snakke med dem. Fire små gutter på kanskje 10 år. Lederen i flokken snakket godt kassonke, en gutt var litt sjenert og snakket bare fulani, en var litt skeptisk og så en typisk spilloppmaker! Bare fire helt vanlige smågutter som ikke har hatt noe valg over det livet de nå lever. De kommer på ferja hver dag, hele dagen og tigger. - Kan dere lese og skrive da? - Ja, de kan litt arabisk.  

En av arbeiderne på ferja snakker morskt til dem og får dem til å stille opp på rekke. - Jeg vet dere har mange penger! sier han. Guttene fniser og vrir på seg. Så tar han dem for seg, en for en. Leter i lommene, kiler dem under genseren. Jeg ser på forventning hos dem som venter, at denne leken har de gjort før. Og kanskje er det den enste positive kroppskontakten de har, bortsett fra å legge seg tett sammen om kvelden for ikke å fryse. 

Ganske små, men allikevel med mye erfaring som tiggere.
Spilloppmakeren har fått lurt fram 500-lappen som han har fått i løpet av dagen. 

Snart går guttene videre. En kvinne som sitter på dekk og selger bananer ser lenge etter dem. - Hvor holder de til ? Mannen som ikke ser så morsk ut lenger svarer at de er på ferja hver dag, hele dagen.
- Men hvor bor de da? Hvor sover de?
- De overnatter ute. Enten på ferja eller på elvebredden.
- I denne kulda!?
- Vel, de gjør det for Gud, gjør de ikke?

Jeg vet ikke Guds plan for disse guttene, men jeg vet at det ikke var dette!