17. mai med utfordringer

Det er ikke hvert år jeg får anledning til å feire 17. mai. Men i år bestemte jeg meg får å besøke mine tre kolleger i Vest-Mali og se om vi kunne få til en ordentlig feiring. Nå er to av tre kolleger strengt tatt ikke norske og feiringen ble uroet av bekymringer for veistandard og avsluttet med varsel om mer uro i Mali, men alt i alt, så ble det en fin feiring. 

 

Jeg har vært på reise igjen. Og denne gangen fikk jeg ordnet det slik at jeg skulle besøke tre av mine Normisjons-kolleger på selveste 17. mai. Slikt må forberedes ordentlig! Så jeg skrev handleliste og gikk på butikken for å handle inn krem og sjokolade og pølser. Man må jo ha pølser hvis det skal bli ordentlig. Jeg var innom to supermarkeder og kjøpte opp det de hadde. Det ble nøyaktig tre tynne pølser pr mann. Men mer enn det hadde sikkert ikke vært sunt heller. 

Jeg var jo egentlig på jobbtur, så mesteparten av formiddagen gikk med til jobbsamtaler, men fra middagstid og utover feiret vi med middagsselskap hos Gimmi og Karina og ettermiddagskaffe m/avsynging av nasjonalsangen hos Karen.  

Var vi de to eneste norske i Vest-Mali den dagen? Vi fikk i hvert fall feiret ordentlig. 

Pent dekket 17. mai bord. Med pølser! 

Alle Normisjons misjonærer i Mali, for øyeblikket, meg, Karen Ekern, Gimmi Olsen og Karina Lassen.
Gimmi og Karina kommer fra Færøyene, men stilte solidarisk opp på den store dagen.

Mai er en av de verste månedene i Mali. Det er varmt hele tiden. Oppe i 45 grader om dagen og noen og 30 på natta. Men 17. mai var det faktisk overskyet og på kvelden sank temperaturen nok til at jeg syns det var tryggest å lete fram en dyne (under 25 grader!). I løpet av natten begynte det å regne. Å, hvor herlig det er å våkne til den beroligende lyden av regn på bølgeblikktak. Men etterhvert som natta gikk og morgenen kom, syns jeg det begynte å bli litt mye lyd. Og med tanke på veien jeg skulle kjøre tilbake mandag morgen var jeg slettes ikke sikker på om den var beroligende. Søndag fortsatte regnet hele formiddagen. Et lite opphold midt på dagen fikk ungen til å sprette ut og hoppe i sølepytter for første gang i år. Men regnet bare fortsatte utover kvelden.

Alt ser liksom så øde og forlatt ut når det regner. Her er huset til Gimmi og Karina. 

Nå har Karen, Karina og Gimmi valgt å bosette seg så aldeles utenfor allfarvei. Ikke bare utenfor vei, men utenfor rimelig dekning av internett og telefon. Men på mandag morgen fikk vi ringt opp Normisjons sjåfør i Oussou, 3 mil unna. Vi hadde fått 42 mm regn i løpet av søndagen. Jeg hadde håpet han kunne berolige oss med at det ikke hadde kommet regn hos dem. Men de hadde fått 73 mm. "Dere kan nok ikke komme inn i dag," sa han. "Prøv å komme i morgen."  Vi var ikke helt fornøyd med svaret og tok oss en rekognoseringstur. Veien så ikke bra ut, men det tørket opp noe utover dagen. Siden det var lovet mer regn i løpet av ettermiddagen og kvelden, bestemte vi oss for å prøve lykken. 

Skeptisk, skeptisk! Er det mulig å komme gjennom her da? 

Vi hørte rykter om en lastebil som stod fast og stengte veien. Vi så ingen lastebil, men vi så tydelige spor.
Her har han stått fast og lagt grener i hjulsporene for å få tak til å komme seg opp. 

Vi stoppet i en landsby og fikk råd om alternative kjøreveier. Blant annet ble vi rådet til å kjøre rundt en landsby som er beryktet for å ligge i et område med mye myr. "Så den andre veien er god?" spurte vi.
Da bare lo de. "God? Den er ikke god, men det er mye stein der, så dere kommer ikke til å sitte fast." 

Vi fikk med oss en mann på moped. Han var god guide forbi alle utfordrende steder. 

..og han var god til å bære stein for å gi litt gripetak i dype hjulspor. 

Enkelte steder må en bare satse på litt flaks og kjøre på.  

Det tok 3 timer å kjøre 3 mil, men vi kom oss trygt og sikkert fram. Så var det på tide å sjekke mail og se om det hadde skjedd noe i verden de to dagene jeg hadde vært borte. Den første mailen jeg leste var fra Norge. "Er det sant at det har brutt ut krig i Mali igjen?" Ja, si det. Her sitter vi og bekymrer oss for regnet, og så starter folk krig helt uten å si ifra!

Vi satte oss ned for å lese det vi kunne om situasjonen. Jeg skulle til å si at vi kastet oss rundt, hvis dere kan se for dere at noen kaster seg rundt i sneglefart. Det kreves ganske mye tålmodighet å få tak i informasjon  når nettet har sin helt egen hastighet.

Karina og Karen leser om situasjonen i Mali. 

Vi fikk etterhvert et bilde av situasjonen. Det er greit oppsummert på Normisjons sider om situasjonen i Mali. I Kidal, som ligger 1 500 km fra Bamako, hadde en separatistbevegelse (MNLA) angrepet guvernørens kontor. 36 personer ble meldt drept og 30 var kidnappet. blant de drepte var flere maliske statsansatte. På onsdag prøvde den maliske hæren å ta tilbake guvernørens kontor, men operasjonen  var dårlig planlagt og den endte med at hærne måtte rømme. Det er litt usikre tall, men det snakkes om 20 drepte fra hæren og rundt 50 skadde. Nå er Kidal på MNLAs hender. Det er vanskelig å si hvordan dette vil påvirke situasjonen i resten av landet. I går var det en rekke demonstrasjoner i Bamako og andre byer, til støtte for hæren. Jeg hørte på radioen i dag et folk har begynt å reise fra Gao og Timbuktu, de to andre storbyene i nord. de er redde for at vi er tilbake til situasjonen for to år siden der MNLA feide over nord og tok alle de tre byene i løpet av en helg. Jeg blir litt matt av sånne brå skift fra små til store bekymringer, men trøster meg med at Kidal er langt unna. I Bamako, og ellers hvor Normisjons utsendinger er, er det rolig.

Den er sannelig ingen selvfølge å få feire selvstendighet i et land som er fritt og uten trussler innenfra eller utenfra!