Kjøretur i varmetid!
"Du som er direktør og alt, du kommer vel på avslutningen av bibelskolen? Du vet, det ville ikke vært bra hvis vi skulle hatt avslutning uten deg." Jeg kan høre forventningene og en begynnende skuffelse i tykke lag over telefonlinja, og selvfølgelig sier jeg. "Klart jeg kommer. Det er viktig for meg å være tilstede. Og det er ikke en så lang reise..."
Selvølgelig er det en lang reise. Det er snakk om et tur på 450 km som tar rundt 9 timer. Men nå har jeg sagt at jeg skal, så da så. Problemet er at jeg ikke har noen å reise opp sammen med. 9 timer på humpete vei alene er ikke akkurat min ønskedrøm. Vanligvis ville jeg tatt med meg administratoren på kontoret her, men han skal i et bryllup. Så jeg prøver å forberede meg mentalt på å reise alene, undertrykke den lille kimen av frykt som sier at dette egentlig er litt for skummelt for meg.
Og så ber jeg. Ber om at Gud må sende noen, hvem som helst, som har tenkt seg vestover og som kan sitte på. Og selvfølgelig sender Gud noen. Og ikke en hvem som helst. Plutselig står Adama på kontoret mitt. Han lurer litt på hvordan han skal komme seg hjem igjen, men det vet jeg! Adama, som er lun og god og trygg. Jeg har fått med meg en drømmepasasjer.
Dag 1: Da vi har satt oss i bilen lurer Adama på hvilken vei vi skal ta. Jeg skjønner ikke helt spørsmålet, siden jeg bare vet om en vei. Men neida, det er en annen vei som er MYE kortere og det er GOD vei. Helt sikkert bilvei! Så da prøver vi da. Jeg kan jo ikke være pysete når jeg først har fått drømmemannen med meg.
Cirka 20 mil fra Bamako tar vi av hovedveien og kruser inn på en smal grusvei. "Ser du," sier Adama. "Kjempefin vei! Og vi er framme i neste storby om bare 70 km." Grusveien fulgte jernbanene vestover, men de hadde litt ulik mening om hva som var beineste veien fra. Jeg tror vi kjøret over togskinnene minst 15 ganger på de 70 km.
Nå var det blitt midt på dagen, temperaturen steg over 40 grader. Vi hadde endelig kommet fram til "storbyen" som ikke var så mye mer enn en litt stor landsby. "Her bor en evangelist," sa Adama. "Det er nesten for galt å kjøre videre uten å hilse på han og familien hans." Så vi kjørte inn i landsbyen og fikk parkert bilen under et tre. Både evangelisten, Jean, og kona hans, Mariam, var overlykkelige for å få besøk. Og så fint besøk fra direktrisen da! Vi prøvde å være tydelige på at vi hadde det travelt og bare kom for å hilse, men plutselig hadde de sendt noen avsted til markedet for å kjøpe makaroni. Mariam lot risen hun hadde tenkt å lage til middag stå og hadde satt på makaronien før vi fikk sukk for oss. Innvoller og løk hadde hun kjøpt på markedet tidligere på dagen, og det går jo like bra til makaroni som til ris. "Dere må jo bli over og spise middag! Det er så varmt nå midt på dagen og dere en nesten framme." Siden de nå hadde forandret menyen for oss ville det vært uhøflig å reise. Adama la seg ned på en matte for å sove litt og jeg ble sittende å småprate med evangelisten, mens kona sendte kommentarer ut fra de tynne veggene i kjøkkenhytta. De gikk på bibelskolen vår for noen år siden. Nå har de bodd to år i landsbyen her og har en liten gruppe på rundt 8 kristne som samles hver søndag. Selv makaroni tar tid å forberede, men endelig ble det middag. Vi satt alle rundt et fat og spiste med hendene. Fordelen med å spise med hendene er at man kan være litt mer selektiv på hva som kommer inn i munnen. De andre satt og pratet om løst og fast, men jeg var fokusert på å styrer unna alt som kunne ligne på tarmer og magesekker.
Veien videre var fin den, i hvert fall et stykke og bortsett fra der det skulle ha vært bruer. Før statskuppet i 2012 var det satt i gang et stort veiprosjekt. Men prosjektet fikk en bråstans etter kuppet. Vi kjørte forbi flere steder der det stod lastebiler og veimaskiner og rustet. Enkelte steder var det fremdeles bred og rett vei. Der det skulle ha vært broer var det bom stopp. Vi måtte lirke oss ned i elveleier og klatre opp på den andre siden. Etter en stund var det slutt på den fine veien og vi kom til et parti med sand. Jeg bremsa, gassa og ratta og prøvde å dra fram fra glemselen ting jeg lærte på glattkjøring for over 20 år siden. Bilen spandt og hoppet fra den ene siden til den andre, men vi kom da fram. "Der er huset til en kamerunsk misjonær," sa Adama akkurat i det jeg kjørt forbi. Jeg sukket, rygget tilbake til avkjørselen og tok på meg smilet. "Å, nei så hyggelig. Vi kan desverre ikke bli. Vi kom bare for å hilse. Kunne jo ikke bare kjøre forbi. Så koselig dere har det her. Må Gud velsigne dere i arbeidet og nå tror jeg vi må gå igjen." "Jeg sier som Jakob," sa Sallisou, kameruneseren. "Jeg lar deg ikke gå før du velsigner meg." Jeg presset fram det jeg tror ble et hjertelig smil. Så ba vi kort sammen før vi satte oss inn i bilen, som nå var helt hvit av den løse sanda.
Nå var det ikke langt igjen. Vi kjørte bare noen kilometer før vi møtte togskinnene igjen. Og denne gangen måtte vi opp på togskinnene og kjøre over jernbanebroa, som er den eneste brua i området. Men for en gang skyld møtte vi hverken andre biler, eselkjerrer eller umulige mopedister. Og det er bra. Jeg vet ikke hvor mye mer ekstra utfordinger jeg hadde klart. Jeg hadde bare et mål: komme meg på gjestehuset vårt og ta en kald dusj.
Problemet i varmetida, når alt du lengter etter er en kald dusj, er at vannet du lengter etter har tilbrakt hele dagen i en plastbeholder opp under taket der det er minst veldig mye varmere enn 40 grader. Jeg prøvde å se det fra en positiv vikling. Siden jeg hadde tatt feil flaske med meg og hadde med shampo istedenfor dysjsåpe og siden jeg sjelden har trykk på vannet i Bamako og det i hvert fall aldri er varmt vann der, så kunne det være en god anledning til å vaske håret skikkelig. Så jeg vasket håret. Skikkelig. Og prøvde å nyte den rene følelsen, mens jeg satt på aircondition på rommet og ventet på at kroppen skulle få kjøle seg litt ned.
Dag 2: Dag 2 var fylt av vanskelige møter og utfordrende medarbeidersamtaler. Det er også en del av det å være leder. På kvelden hadde vi en riktig trivelig og lang avslutningsfest på bibelskolen.
Dag 3: Dagen begynte med krangling. Jeg skulle ha med meg ned to studenter fra bibelskolen. I tillegg hadde Amadou, en av de ansatte spurt om plass. Nå kom en annen ansatt også og ville sitte på. Jeg hadde sagt at det var greit, men nå dukket hun opp sammen med søsteren sin. Hun hadde ikke nevnt noen søster dagen før. Men de skulle til Bamako for å kondolere og det passet seg ikke at bare en av dem reiste. De prøvde å presse meg til å ta dem med. Jeg stod fast på at jeg ikke hadde plass i bilen. De prøvde å presse Amadou til å si fra seg sin plass, men han klorte seg fast. De ble ganske sure, men det endte med at jeg reiste avsted med Amadou og to studenter.
Så jeg kjørte avsted med en dame foran som kastet opp hele tiden. Men hun hadde med seg en liten bøtte, så vi slapp å stoppe. Når det ble for fullt bare hev hun innholdet ut vinduet. Bak satt Amadou og en student som smilte og mumlet for seg selv hele tiden. Han var visst glad for å komme hjem igjen. Aircondition vikret ikke, så vi måtte kjøre med vinduene oppe. Før vi reiste skulle vi fylle disel, men det var tomt i byen og vi måtte vente til vi om til neste større landsby. "Det er bra at ikke aircondition virker da,'" sa Amadou. "For da bruker vi ikke så mye drivstoff!" Det er akkurat noe sånt idiotisk som jeg kunne finne på å si selv på vanlige dager, skjønner ikke hva folk skal være så positive for.
Endelig kom vi fram til Tambaga der alle passasjerene skulle av. Jeg har ikke lagt merke til det vakre landskapet vi har kjørt forbi, de gule blomstrene som spretter opp av nysvidd jord, det fargerike fulanerfølge vi passerte på veien. Annet enn at det gjorde meg enda surere når vi først hadde kjørt forbi og jeg tenkte på den gode sjansen jeg endelig hadde fått til å ta et godt bilde av nomader. Utrolig ergerlig. Jeg er tørst og klissvåt og sulten. Jeg hadde bestilt et måltid mat, men kokken hadde hatt stampet fisk i sausen, og det har jeg veldig lite sans for. Jeg skulle ha et par samtaler med arbeiderne der. Men jeg tror desverre at de ikke møtte den forståelsesfulle og løsningsorienterte versjoenen av meg den dagen.
Så satt jeg meg i bilen igjen og skulle være alene de siste tre timene. Jeg prøvde å sette på musikk, men med åpne vinduer var det ikke mye en hørte. Jeg prøvde å lukke vinduene og sette på vifta. Plutselig la jeg merke til en liten knapp med et frysetegn på. Noen hadde tydelig vært borti knappen til airconditionen, og jeg hadde ikke sjekket!
Endelig. Kald luft. kald cola. Og musikk. IPoden min står stort sett på random, for da får jeg litt variert musikk. Denne dagen var det variasjoner over temaet savn og kjærlighetssorg. På fransk, engelsk, italiensk, spansk, arabisk, men temaet var det samme. Og selv om jeg ikke alltid forstod teksten, så skjønte jeg den lidende stemmen. Så jeg bestemte meg for å ta noe lettere. Sting. Og bladde fram siste CDen hans. Den handler stort sett om å se seg tilbake. Hva har du gjort med livet? Har du mot til å se hva du har gjort med mulighetene som var der foran deg? Du må ikke ha så store forventninger, hverken til livet eller kjærligheten.
Deprimert, men uskadet kommer jeg meg helt hjem. Jeg må bare stoppe og gå ut av bilen to ganger. Den ene gangen fordi det ble så utrolig vanskelig å holde bilen mellom de to hvite strekene på veien. Den andre gangen fordi jeg plutselig ikke kunne huske hvilken pedal jeg skulle trykke inn når jeg skulle gire.... Men etter et par runder rundt bilen var jeg våken nok til å fortsette.
Hva er det Lars Lillo-Stenberg sier:
Det finnes dager som er så triste
At det er helt utrolig hvor triste de er
Får lyst til å spikre meg ned i en kiste
Og kanskje finne mer trøst der
Jaja, noen dager er sånn også.
Selvølgelig er det en lang reise. Det er snakk om et tur på 450 km som tar rundt 9 timer. Men nå har jeg sagt at jeg skal, så da så. Problemet er at jeg ikke har noen å reise opp sammen med. 9 timer på humpete vei alene er ikke akkurat min ønskedrøm. Vanligvis ville jeg tatt med meg administratoren på kontoret her, men han skal i et bryllup. Så jeg prøver å forberede meg mentalt på å reise alene, undertrykke den lille kimen av frykt som sier at dette egentlig er litt for skummelt for meg.
Og så ber jeg. Ber om at Gud må sende noen, hvem som helst, som har tenkt seg vestover og som kan sitte på. Og selvfølgelig sender Gud noen. Og ikke en hvem som helst. Plutselig står Adama på kontoret mitt. Han lurer litt på hvordan han skal komme seg hjem igjen, men det vet jeg! Adama, som er lun og god og trygg. Jeg har fått med meg en drømmepasasjer.
Dag 1: Da vi har satt oss i bilen lurer Adama på hvilken vei vi skal ta. Jeg skjønner ikke helt spørsmålet, siden jeg bare vet om en vei. Men neida, det er en annen vei som er MYE kortere og det er GOD vei. Helt sikkert bilvei! Så da prøver vi da. Jeg kan jo ikke være pysete når jeg først har fått drømmemannen med meg.
Cirka 20 mil fra Bamako tar vi av hovedveien og kruser inn på en smal grusvei. "Ser du," sier Adama. "Kjempefin vei! Og vi er framme i neste storby om bare 70 km." Grusveien fulgte jernbanene vestover, men de hadde litt ulik mening om hva som var beineste veien fra. Jeg tror vi kjøret over togskinnene minst 15 ganger på de 70 km.
Nå var det blitt midt på dagen, temperaturen steg over 40 grader. Vi hadde endelig kommet fram til "storbyen" som ikke var så mye mer enn en litt stor landsby. "Her bor en evangelist," sa Adama. "Det er nesten for galt å kjøre videre uten å hilse på han og familien hans." Så vi kjørte inn i landsbyen og fikk parkert bilen under et tre. Både evangelisten, Jean, og kona hans, Mariam, var overlykkelige for å få besøk. Og så fint besøk fra direktrisen da! Vi prøvde å være tydelige på at vi hadde det travelt og bare kom for å hilse, men plutselig hadde de sendt noen avsted til markedet for å kjøpe makaroni. Mariam lot risen hun hadde tenkt å lage til middag stå og hadde satt på makaronien før vi fikk sukk for oss. Innvoller og løk hadde hun kjøpt på markedet tidligere på dagen, og det går jo like bra til makaroni som til ris. "Dere må jo bli over og spise middag! Det er så varmt nå midt på dagen og dere en nesten framme." Siden de nå hadde forandret menyen for oss ville det vært uhøflig å reise. Adama la seg ned på en matte for å sove litt og jeg ble sittende å småprate med evangelisten, mens kona sendte kommentarer ut fra de tynne veggene i kjøkkenhytta. De gikk på bibelskolen vår for noen år siden. Nå har de bodd to år i landsbyen her og har en liten gruppe på rundt 8 kristne som samles hver søndag. Selv makaroni tar tid å forberede, men endelig ble det middag. Vi satt alle rundt et fat og spiste med hendene. Fordelen med å spise med hendene er at man kan være litt mer selektiv på hva som kommer inn i munnen. De andre satt og pratet om løst og fast, men jeg var fokusert på å styrer unna alt som kunne ligne på tarmer og magesekker.
Veien videre var fin den, i hvert fall et stykke og bortsett fra der det skulle ha vært bruer. Før statskuppet i 2012 var det satt i gang et stort veiprosjekt. Men prosjektet fikk en bråstans etter kuppet. Vi kjørte forbi flere steder der det stod lastebiler og veimaskiner og rustet. Enkelte steder var det fremdeles bred og rett vei. Der det skulle ha vært broer var det bom stopp. Vi måtte lirke oss ned i elveleier og klatre opp på den andre siden. Etter en stund var det slutt på den fine veien og vi kom til et parti med sand. Jeg bremsa, gassa og ratta og prøvde å dra fram fra glemselen ting jeg lærte på glattkjøring for over 20 år siden. Bilen spandt og hoppet fra den ene siden til den andre, men vi kom da fram. "Der er huset til en kamerunsk misjonær," sa Adama akkurat i det jeg kjørt forbi. Jeg sukket, rygget tilbake til avkjørselen og tok på meg smilet. "Å, nei så hyggelig. Vi kan desverre ikke bli. Vi kom bare for å hilse. Kunne jo ikke bare kjøre forbi. Så koselig dere har det her. Må Gud velsigne dere i arbeidet og nå tror jeg vi må gå igjen." "Jeg sier som Jakob," sa Sallisou, kameruneseren. "Jeg lar deg ikke gå før du velsigner meg." Jeg presset fram det jeg tror ble et hjertelig smil. Så ba vi kort sammen før vi satte oss inn i bilen, som nå var helt hvit av den løse sanda.
Nå var det ikke langt igjen. Vi kjørte bare noen kilometer før vi møtte togskinnene igjen. Og denne gangen måtte vi opp på togskinnene og kjøre over jernbanebroa, som er den eneste brua i området. Men for en gang skyld møtte vi hverken andre biler, eselkjerrer eller umulige mopedister. Og det er bra. Jeg vet ikke hvor mye mer ekstra utfordinger jeg hadde klart. Jeg hadde bare et mål: komme meg på gjestehuset vårt og ta en kald dusj.
Problemet i varmetida, når alt du lengter etter er en kald dusj, er at vannet du lengter etter har tilbrakt hele dagen i en plastbeholder opp under taket der det er minst veldig mye varmere enn 40 grader. Jeg prøvde å se det fra en positiv vikling. Siden jeg hadde tatt feil flaske med meg og hadde med shampo istedenfor dysjsåpe og siden jeg sjelden har trykk på vannet i Bamako og det i hvert fall aldri er varmt vann der, så kunne det være en god anledning til å vaske håret skikkelig. Så jeg vasket håret. Skikkelig. Og prøvde å nyte den rene følelsen, mens jeg satt på aircondition på rommet og ventet på at kroppen skulle få kjøle seg litt ned.
Dag 2: Dag 2 var fylt av vanskelige møter og utfordrende medarbeidersamtaler. Det er også en del av det å være leder. På kvelden hadde vi en riktig trivelig og lang avslutningsfest på bibelskolen.
Dag 3: Dagen begynte med krangling. Jeg skulle ha med meg ned to studenter fra bibelskolen. I tillegg hadde Amadou, en av de ansatte spurt om plass. Nå kom en annen ansatt også og ville sitte på. Jeg hadde sagt at det var greit, men nå dukket hun opp sammen med søsteren sin. Hun hadde ikke nevnt noen søster dagen før. Men de skulle til Bamako for å kondolere og det passet seg ikke at bare en av dem reiste. De prøvde å presse meg til å ta dem med. Jeg stod fast på at jeg ikke hadde plass i bilen. De prøvde å presse Amadou til å si fra seg sin plass, men han klorte seg fast. De ble ganske sure, men det endte med at jeg reiste avsted med Amadou og to studenter.
Så jeg kjørte avsted med en dame foran som kastet opp hele tiden. Men hun hadde med seg en liten bøtte, så vi slapp å stoppe. Når det ble for fullt bare hev hun innholdet ut vinduet. Bak satt Amadou og en student som smilte og mumlet for seg selv hele tiden. Han var visst glad for å komme hjem igjen. Aircondition vikret ikke, så vi måtte kjøre med vinduene oppe. Før vi reiste skulle vi fylle disel, men det var tomt i byen og vi måtte vente til vi om til neste større landsby. "Det er bra at ikke aircondition virker da,'" sa Amadou. "For da bruker vi ikke så mye drivstoff!" Det er akkurat noe sånt idiotisk som jeg kunne finne på å si selv på vanlige dager, skjønner ikke hva folk skal være så positive for.
Endelig kom vi fram til Tambaga der alle passasjerene skulle av. Jeg har ikke lagt merke til det vakre landskapet vi har kjørt forbi, de gule blomstrene som spretter opp av nysvidd jord, det fargerike fulanerfølge vi passerte på veien. Annet enn at det gjorde meg enda surere når vi først hadde kjørt forbi og jeg tenkte på den gode sjansen jeg endelig hadde fått til å ta et godt bilde av nomader. Utrolig ergerlig. Jeg er tørst og klissvåt og sulten. Jeg hadde bestilt et måltid mat, men kokken hadde hatt stampet fisk i sausen, og det har jeg veldig lite sans for. Jeg skulle ha et par samtaler med arbeiderne der. Men jeg tror desverre at de ikke møtte den forståelsesfulle og løsningsorienterte versjoenen av meg den dagen.
Så satt jeg meg i bilen igjen og skulle være alene de siste tre timene. Jeg prøvde å sette på musikk, men med åpne vinduer var det ikke mye en hørte. Jeg prøvde å lukke vinduene og sette på vifta. Plutselig la jeg merke til en liten knapp med et frysetegn på. Noen hadde tydelig vært borti knappen til airconditionen, og jeg hadde ikke sjekket!
Endelig. Kald luft. kald cola. Og musikk. IPoden min står stort sett på random, for da får jeg litt variert musikk. Denne dagen var det variasjoner over temaet savn og kjærlighetssorg. På fransk, engelsk, italiensk, spansk, arabisk, men temaet var det samme. Og selv om jeg ikke alltid forstod teksten, så skjønte jeg den lidende stemmen. Så jeg bestemte meg for å ta noe lettere. Sting. Og bladde fram siste CDen hans. Den handler stort sett om å se seg tilbake. Hva har du gjort med livet? Har du mot til å se hva du har gjort med mulighetene som var der foran deg? Du må ikke ha så store forventninger, hverken til livet eller kjærligheten.
Deprimert, men uskadet kommer jeg meg helt hjem. Jeg må bare stoppe og gå ut av bilen to ganger. Den ene gangen fordi det ble så utrolig vanskelig å holde bilen mellom de to hvite strekene på veien. Den andre gangen fordi jeg plutselig ikke kunne huske hvilken pedal jeg skulle trykke inn når jeg skulle gire.... Men etter et par runder rundt bilen var jeg våken nok til å fortsette.
Hva er det Lars Lillo-Stenberg sier:
Det finnes dager som er så triste
At det er helt utrolig hvor triste de er
Får lyst til å spikre meg ned i en kiste
Og kanskje finne mer trøst der
Jaja, noen dager er sånn også.
Kommentarer