Lille speil på veggen der....

Det er fascinerende av og til hvor forskjellig vi tenker og hvor forskjellig barna for eksempel blir oppdratt. 

For en stund siden ble jeg bestevenner med Bakary. Han er tre år, og da jeg var på besøk hadde han nettopp blitt omskåret. Såret var enda ikke grodd, så han hadde ikke bukse på, men foreldrene gjorde et iherdig forsøk på å ha på ham genser i hvert fall. Men han var så stolt! Så selv med genser passet han på å løfte den opp med jevne mellomrom slik at folk kunne se at han hadde bandasje. Stadig kom han bort til meg og viste meg den skitne bandasjen og forklarte at han var blitt skjært, men det gjorde ikke noe vondt. 

Jeg var litt opptatt med å ta bilder av familien og området rundt, så jeg tok et av ham også. "Hvem er dette?" spurte jeg. Han lo høyt. "Det er hanen!" Jeg stusset litt. Kanskje var det et ord jeg ikke skjønte? Kanskje kunne han ikke snakke rent? Jeg måtte se noen ganger på bildet før jeg skjønte hva han mente. Jo, der bak i hjørnet er en hane. 

Jeg tok et bilde til og viste ham. "Ser du hvem det er nå da?" Bakary lo enda høyere. "Det er M'Boillé!" Og det var forsåvidt sant. I bakgrunnen, bak den tydelige gutten som ser inn i kamera, sitter M'Boillé og spiser mango.

Jeg gjorde et siste forsøk. Han så fascinert på bildet. "Det er av bilen!" Jeg måtte gi ham rett i at det var en bil i bakgrunnen.

Endelig skjønte jeg det. Han hadde nok aldri sett seg selv. Gutten i forgrunnen på bildet var en fullstendig fremmed som han aldri hadde sett eller møtt. Hva han tenkte om at denne merkelige fyren dukket opp på alle bilder, når han ikke var å se i nærheten, vet jeg ikke.

Og jeg tenkte på norske småbarn, som blir holdt opp mot speilet fra de er bare noen måneder. "Hei, se hvem som er der?" Hva er forskjellen på å kjenne seg selv innenfra og utenfra. Hvordan bilde har man av seg selv når man ikke har sett seg?

Eller kanskje er det når vi ser oss selv utenfra at bilde av oss selv blir forstyrret. Jeg leste en bok for en stund siden, Nattoget til Lisboa. Hovedpersonen i boka blir plutselig stående å se på seg selv i et butikkvindu. Og personen som ser tilbake på ham ser viktig og bestemt ut. Han sier: "Slik jeg så ut og virket (...) hadde jeg aldri vært, ikke et eneste minutt  hele mitt liv. (...) Går det slik for de andre også: at de ikke gjenkjenner seg selv i sitt ytre? " Nei, nå skjærer det helt ut i filosofien....

MEN, jeg blir stadig overrasket over hvor forskjellige virkeligheter vi lever i og hvordan vi i det hele tatt klarer å kommunisere på tvers av ulikhetene.