Det var en merkelig stemning

Det er en merkelig stemning i kirken. For bare en stund siden var det kaos og fnising. Nå kan vi merke et slags hellig nærvær som omslutter oss. Hva er det som skjer? 

Denne søndagen har vi praktisk bønnepreken. Jeg var ganske nervøs på forhånd. Jeg håpet så inderlig at vi kunne få oppleve noe mer enn en preken om bønn. At vi kunne bli berørt, se noe av det Gud er i stand til å gjøre. Etter en liten innledning om bønn og forbønn for syke, gikk vi over til praktisk arbeid. «Er det noen syke her som ønsker å bli bedt for?» Et par stykker reiste seg raskt og kom fram, så et par til. Snart telte jeg over 20, og jeg begynte å bli redd for at vi ikke kom til å ha nok folk igjen som kunne be for dem. «Nå, dere som er igjen. Still dere rundt de som er syke.» Det er ikke en beskjed som er vanskelig å forstå, men det tok ganske lang tid, og mye dytting og masing, før alle syke hadde fått en liten gjeng med forbedere rundt seg. Det er ikke bare i Norge «folk flest» går på gudstjeneste for å høre, og ikke for å gjøre. Det går litt tid, blir litt fnising og knuffing. Men så begynner vi å be, og det skjer noe. Det kommer at alvor over oss. Vi føler et nærvær. 

Når alle er tilbake på plass har det skjedd noe med stemningen i rommet. «Hvordan opplevdes det å bli bedt for?» En forteller at hun hadde så stive fingre at hun ikke kunne lage mat dagen i forveien, men nå er de helt fine. En forteller at han ikke hørte noe på det ene øret, men nå holder det på å åpne seg opp. En fortelle at hun hadde hostet hele formiddagen, men siden de begynte å be hadde hun ikke hostet en eneste gang. «Paul, du la hånden tungt på meg for tull! Men da vi var ferdig med å be, og du tok bort hånda, så var det som om du tok med deg en tung byrde som har ligget på hjertet mitt. Jeg ville bare si det til deg. Det skjedde noe da du ba!» Først satt folk og nikket og smilte, men så brøt applausen ut for hvert nytt vitnesbyrd.

 
«Og hvordan var det for dere som ba for dem? Hvordan opplevde dere det?» En ung dame rakte sjenert opp hånden. «Jeg syns det var skummelt. Hjerte banket da vi skulle begynne, for jeg har ikke bedd for noen sånn før. Men da vi begynte å be, så ble jeg fylt med fred. Hjertet ble helt rolig.» En annen fulgte på: «Jeg syns det var litt pinlig da vi skulle begynne, for det var liksom ikke på ordentlig. Det var bare en øvelse. Men når vi begynte å be, så ble det plutselig ekte. Jeg kjente at her er Gud til stede!» En eldre dame kom bort til meg etter gudstjenesten. Hun var en av dem som hadde gått fram for å bli bedt for. «Du, dette skulle vi gjort hver gang! Jeg kjenner at jeg har fått nye krefter. Dersom vi hadde gjort dette hver søndag, hadde hele menigheten kunnet sprette omkring under lovsangen!»
Jeg er så takknemlig for de gangene Gud trekker forhenget til side, og lar oss se litt mer av ham!