Hvordan kjenne igjen en terrorist?

Vi var på vei opp til et av Normisjons områder vest i Mali. Plutselig fikk vi melding om at det muligens var terrorister i nærheten. Dette hadde aldri skjedd før. Skulle vi fortsette eller reise tilbake til hovedstaden? Vel, svaret kan virke innlysende, men det ble allikevel diskusjoner. 


Solnedgang over et mest sannsynlig fredelig landskap. 

Vi tok en rask ringerunde til de personene vi kjenner i området som bruker å være informert når det skjer noe. Det virket som om en gruppe på 40 mistenkelige menn på motorsykkel var på vei gjennom fylket. De var flere mil nord fra der vi hadde tenkt å oppholde oss. Det hadde ikke vært noen angrep eller noen konfrontasjon. Men de skumle ut. Skoler, rådhus og andre administrasjonsbygg var stengt i alle kommunene nord i fylket, så opplysningene var sikre nok til at kommunene tok grep. Noen sa de fremdeles holdt til i landsby NN. Andre sa at de hadde kjørt gjennom både den ene og den andre landsbyen, men at de nå hadde forsvunnet østover. 

Jeg sendte kollega Alf Halvorsen for å snakke med den lokale brigadesjefen. Han er leder for gendarmeriet i fylket (en mellomting mellom politi og militære). Hvordan vurderte han trusselbildet? Og hvordan vurderte han at vi som vestlige kom for å oppholde oss i hans ansvarsområde? Han mente det ikke var noen fare. Vi kunne trygt komme. Dette var folk som bare var på gjennomreise. Militære hadde fått sikker informasjon fra alle landsbyene de hadde reist gjennom. Gruppen var forresten ute av fylket nå. Dessuten ligger byen vi skulle til ved bredden av en elv. Vollgraver er kjent fra historien. Med dypt vann rundt murene ble en borg uinntakelig. Når folk ikke kan svømme, og i hvert fall ikke med motorsykler og våpen, er vann en ganske trygg grense. Som et sikkerhetstiltak hadde alle båter fått beskjed om å ligge på sørsiden av elva så lenge det var mørkt, fra kl 19 om kvelden til kl 6 om morgenen. 

Jeg diskuterte sikkerhet med en kollega for en stund siden. Hun sa: "Vi må ikke basere våre handlinger på følelser eller synsing, men på fakta!" Jeg er i utgangspunktet enig i uttalelsen. Men det er ikke så enkelt. Det er klart følelsene påvirker oss. En ting er å snakke med kjentfolk, samle det man kan om fakta, bruke det vi har av lokalkunnskap og erfaring. Men så kommer andre ting til. 

1)Det OPPLEVES som et så trygt sted å være. Det er jo et sted vi kjenner, og hvor vi føler oss trygge.  
2) Dersom vi drar grensen her nå, har vi markert enda et sted som "for farlig". Da må det en endring til for at det ikke skal være farlig lenger. Hvis vi ikke reiser nå fordi det kanskje er terrorister i område, så må vi vite helt sikkert neste gang at det ikke er noen skumle personer i nærheten. Vil det i det hele tatt være mulig? Tenk på konsekvensene for arbeidet dersom vi ikke reiser opp her lenger! Her tror jeg mye av følelsene som styrer motstanden mot en kanskje mer rasjonell  beslutningen ligger. Sorg over å se enda en dør bli stengt. Fortvilelse over å se områder som vi kjenner, med folk som vi er glad i, bli gjort utilgjengelige. 
3) Og siden brigadesjefen sier det er trygt, så oppleves det feigt å trekke seg unna. Det er jo ingen som vil oppfattes som feige! 

Så vi reiste opp, og turen gikk selvfølgelig bra. Men så var det dette med fakta da. I løpet av de tre neste dagene møtte jeg flere som kunne forsikre meg om at det var helt trygt å være her. De hadde det fra helt sikre kilder, enten i militæret eller i politiet, at: 
1) Denne gruppen på 40 menn (20 motorsykler) nå var ute av området. Militære hadde fulgt bevegelsene deres helt til sør i Mali. 
2) Denne gruppen på 21 menn (2 på hver motorsykkel og 1 som kjørte alene) hadde stoppet i en liten landsby litt nord for elven. Der hadde militære angrepet dem, og drept eller arrestert dem alle. 
3) Det hadde egentlig aldri vært en trussel. Det var nemlig ikke terrorister, men en gruppe omreisende tiggere / muslimske predikanter. 
For å sitere Alf Prøysen: I hvert fall er det sikkert at det kanskje er en ku... Vi vet ennå ikke om det i det hele tatt var en trussel et sted nord for elven. 

Det er ikke lett å vite hva som er hva. Ordentlige terrorister kommer sjelden med skilt. 

Det er greit nok å ha som forsett å forholde seg til fakta, men ikke så lett å få tak på hva fakta er.
I avisene og på nett verserer det utrolig mange versjoner av sannheten. Noe blir plukket opp og spunnet videre på. Hva er den rette versjonen? Og Mali er endret. Det er en mistro og en mistenksomhet som ikke var der før. Samme uke som vi måtte ta stilling til mulige terrorister i vårt område, ble 7 fulani fra Mauritania drept av maliske militære i grenseområdene mellom de to landene. Fulani er en etnisk gruppe der mange er nomader. Mauritanske myndigheter hevder at de 7 personene var kjøpmenn som fulgte dyrene sine  over grensen for å finne bedre beitemarker. På malisk side ble de oppfattet som en trussel og mulige terrorister, og skutt. 
Der frykt og en mistro brer om seg, er det kort vei til å tolke situasjoner feil.   



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hva nå Mali?

Godt nytt år?