Nytt liv i menigheten!

Pierre, min kamerunske kollega, kom bort til meg en dag. - Jeg skal preke i menigheten din på søndag, sa han. Og så skal et barn gis til Herren. - Å? sa jeg. Hva betyr det? Skal det være barnedåp eller skal noen bare gi beskjed om at de har fått et barn? Han var ikke sikker, og hadde ikke fått noe mer beskjed. Men han gjorde som vi ofte må gjøre i Mali, bare dukk opp og vær forberedt på det meste. 

Lille Christine som ble "gitt til Herren". 

Det viste seg da vi kom at det var barnedåp som var ment. Det fikk vi klarhet i da vi kom til kirken søndag morgen. Et ungt par i menigheten hadde fått en liten jente for et par uker siden, og nå ønsket de å få det døpt. Etter at det meste av gudstjenesten var ferdig, var det tid for dåp. - Er foreldre og dåpsbarnet tilstede? spurte presten. Det ble litt mumling og litt skubbing. Endelig kom en ung mann fram fra benkene med menn og en kvinne ble dyttet fram av kvinnene. I hendene hadde hun en klesbylt som jeg antok inneholdt hovedpersonen: dåpsbarnet! 

Et litt sjenert foreldrepar framme til dåp med sitt første barn. 
Før dåpen måtte foreldrene love å oppdra barnet i den kristne troen. Så kom turen til menigheten. Nå er det ikke så ofte det er barnedåp i menigheten vår, så vi er ikke så drillet på hvordan det er forventet at vi skal oppføre oss. Alle ble bedt om å reise seg, så fikk vi spørsmålet. Ville vi ta ansvar for å lære den lille og hjelpe familien slik at hun vokste opp i en kristen tro. Det ble mumlet litt i benkene. Presten måtte spørre tre ganger før han var fornøyd med volumet på et samstemt : JA! Men da hadde han også lettet stemningen litt og vi var klar for en ganske lang dåpsliturgi.

Menigheten er fordelt i kor, kvinner, menn og barn. 
Så kom selve dåpen. Det var en fin seremoni og barnet ble bedt for av tre misjonærer og en nasjonal kirkepresident, så hun må jo bli noe stort. De fleste bønnene gikk på at barnet måtte vokse opp i den kristen tro, men også at hun måtte klare seg på skolen, at faren måtte få en sikker jobb og at familien aldri måtte mangle mat i huset. Ting som vi ofte tar som en selvfølge.





Kona til Pierre, Christine, ble også kalt fram. Siden barnet hadde samme navn som henne, ble hun spurt om å ta en ekstra bønn for henne. 
Etter dåpen og gudstjenesten var det samling hos foreldrene. Utenfor huset var det satt opp et telt som skygget for den verste sola. Ungdomskoret hadde allerede holdt på en stund  med sang og dans da vi kom, og det så ikke ut som om de hadde tenkt å gi seg med det første.

Det kom litt flere gjester enn beregnet. Kjøkkenhjelperne svettet over sin tredje omgang med matlaging. Men gjestene var tålmodige og forsynte seg med vann og bananer mens de som ennå ikke hadde blitt servert ventet på at nok en omgang med ris skulle bli ferdig kokt.



Til og med kikrepresidenten hev seg med i dansen. 

Inngangsdøra til stua skulle tyde på at det er en god kristen familie. De skjuler i hvert fall ikke det de tror på, selv om alle naboene er muslimer. På døra står det på bambara og franske: Gud er stor og Jesus er frelser





Kommentarer

Det er så godt å lesa. Det gjer så godt å lesa. Du skriv levande og har eit godt glimt i auget. Synest eg. Ønsker deg ei god adventstid. Me har ei veke att å venta.

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !