Om stoler og da jeg vitnet for en nesten-terrorist
«La deres ord være vennlige og ha salt og kraft. Ikke la tiden gå i fra dere.» Det var bibelteksten i går morges.Og den uroet meg. Selv om jeg jobber som misjonær, så er mye av tiden min bundet opp på et kontor, eller sammen med kristne ledere. Da ble bønnen min: "Kjære Gud, hjelp meg å se situasjoner der jeg kan vitne om deg?" Så skulle vi ut og kjøpe stoler.
Stakkars administrasjonslederen på Normisjons kontoret i Bamako. Han har måttet sitte skakt i en gammel stol i mange måneder nå. Selv når jeg ikke lenger opp til kontorpulten med min kontorstol. Jeg har funnet fram en vanlig kjøkkenstol istedenfor. Sekretæren vår er veldig forsiktig med ikke å vippe ryggen på sin stol bakover, for da risikerer hun å havne på gulvet. Tiden er egentlig overmoden for å finne tre nye kontorstoler!
Men det er ikke så lett. Vi har sett etter kontorstoler i flere måneder, men det er vanskelig å finne stoler som ikke knekker etter et par uker i bruk. Alle ansatte hadde fått beskjed om å holde øynene åpne. Da jeg kom tilbake fra ferien kunne en av vaktene våre melde om at han hadde kjørt forbi en butikk som muligens hadde sittbare kontorstoler.
Administrasjonsleder og undertegnede dro av sted, og butikken hadde faktisk ordentlige ikke-kinesiskproduserte stoler! De hadde til og med ulike modeller. Vi brukte litt tid før vi fant tre som kunne passe akkurat til administrasjonsleder, sekretær og meg. Når handelen var unnagjort skulle de bare finne stolene på lageret, og så finne en sjåfør om kunne kjøre dem hjem til oss. Mens vi ventet på at det ble ordnet ble vi bedt om å slå oss ned. Ville vi ha kaffe? Vann? Vi takket nei begge to, for vi skulle jo ikke bli der så lenge.
Og dette er en av grunnen til at jeg av og til blir fryktelig lei av Mali, og av og til synes det er veldig fascinerende og flott. Det viste seg at sjåføren hadde tatt en pause, og vi ble sittende og vente i nesten to timer. Etterhvert angret jeg sterkt på at jeg ikke hadde takket ja til et lite glass vann.
Vi hadde så vidt fått satt oss ned før innehaveren av butikken kom med noe som ofte er et standard åpningsspørsmål når muslimer her vil diskutere religion med kristen: - Kan dere forklare meg forskjellen på protestanter og katolikker og kristne? Jeg har aldri fått helt klarhet i det.
Vi snakket litt om det, litt om religion generelt og mest om å ha et personlig forhold til Gud. Og så viste det seg at på tross av et litt flåsete åpningsspørsmål, så var mannen oppriktig interessert i tro og våre erfaringer. Bakgrunnen hans var den samme som veldig mange forretningsfolk her. Selv var han født og oppvokst i Vest-Afrika, men foreldrene var fra Libanon. De var praktiserende muslimer, men selv hadde han egentlig ikke hatt noe forhold til religion før en livskrise førte ham over i en veldig radikal form for islam. – Fra å være ikke-religiøs gikk jeg til å bli superkonservativ. Og jeg var så sint! Jeg kunne godt ha blitt en av de selvmordsbomberne som de viser på TV. Men foreldrene mine har lært meg å tenke kritisk. De fikk heldigvis hjulpet meg i en annen retning.
Nå var han mer åpen for religion, alle slags religioner. – Jeg tror på Gud, og jeg snakker med ham. Han har aldri svart meg direkte, men jeg tror at han har svart meg gjennom det han har gjort for meg i enkelte situasjoner. Jeg tror ikke på tilfeldigheter eller skjebnen.
Endelig hadde de funnet en sjåfør og vi kunne forlate butikken, i avskjedsgave fikk butikksjefen en fransk bibel. Så viste det seg at en dag da jeg bare skulle ut og kjøpe kontorstoler plutselig ble en spennende dag med religionsdialog. Gud kan være rask til å svare av og til.
Men det er ikke så lett. Vi har sett etter kontorstoler i flere måneder, men det er vanskelig å finne stoler som ikke knekker etter et par uker i bruk. Alle ansatte hadde fått beskjed om å holde øynene åpne. Da jeg kom tilbake fra ferien kunne en av vaktene våre melde om at han hadde kjørt forbi en butikk som muligens hadde sittbare kontorstoler.
Administrasjonsleder og undertegnede dro av sted, og butikken hadde faktisk ordentlige ikke-kinesiskproduserte stoler! De hadde til og med ulike modeller. Vi brukte litt tid før vi fant tre som kunne passe akkurat til administrasjonsleder, sekretær og meg. Når handelen var unnagjort skulle de bare finne stolene på lageret, og så finne en sjåfør om kunne kjøre dem hjem til oss. Mens vi ventet på at det ble ordnet ble vi bedt om å slå oss ned. Ville vi ha kaffe? Vann? Vi takket nei begge to, for vi skulle jo ikke bli der så lenge.
Og dette er en av grunnen til at jeg av og til blir fryktelig lei av Mali, og av og til synes det er veldig fascinerende og flott. Det viste seg at sjåføren hadde tatt en pause, og vi ble sittende og vente i nesten to timer. Etterhvert angret jeg sterkt på at jeg ikke hadde takket ja til et lite glass vann.
Vi hadde så vidt fått satt oss ned før innehaveren av butikken kom med noe som ofte er et standard åpningsspørsmål når muslimer her vil diskutere religion med kristen: - Kan dere forklare meg forskjellen på protestanter og katolikker og kristne? Jeg har aldri fått helt klarhet i det.
Vi snakket litt om det, litt om religion generelt og mest om å ha et personlig forhold til Gud. Og så viste det seg at på tross av et litt flåsete åpningsspørsmål, så var mannen oppriktig interessert i tro og våre erfaringer. Bakgrunnen hans var den samme som veldig mange forretningsfolk her. Selv var han født og oppvokst i Vest-Afrika, men foreldrene var fra Libanon. De var praktiserende muslimer, men selv hadde han egentlig ikke hatt noe forhold til religion før en livskrise førte ham over i en veldig radikal form for islam. – Fra å være ikke-religiøs gikk jeg til å bli superkonservativ. Og jeg var så sint! Jeg kunne godt ha blitt en av de selvmordsbomberne som de viser på TV. Men foreldrene mine har lært meg å tenke kritisk. De fikk heldigvis hjulpet meg i en annen retning.
Nå var han mer åpen for religion, alle slags religioner. – Jeg tror på Gud, og jeg snakker med ham. Han har aldri svart meg direkte, men jeg tror at han har svart meg gjennom det han har gjort for meg i enkelte situasjoner. Jeg tror ikke på tilfeldigheter eller skjebnen.
Så delte jeg og administrasjonsleder litt om hva Gud har gjort i vårt liv og hva han betyr for oss. Og hva vi tror er hans plan for den verden han har skapt.
Endelig hadde de funnet en sjåfør og vi kunne forlate butikken, i avskjedsgave fikk butikksjefen en fransk bibel. Så viste det seg at en dag da jeg bare skulle ut og kjøpe kontorstoler plutselig ble en spennende dag med religionsdialog. Gud kan være rask til å svare av og til.
Kommentarer