Og plutselig var jeg i Kamerun!
Jeg har vært i Kamerun. Der traff jeg igjen en lillebror og fikk for første gang også møte familien hans. Men hensikten med besøket var en samling med kolleger fra ulike organisasjoner som driver bistandsarbeid støttet fra Norge i fransktalende land i Afrika.
Det er langt å reise fra Mali til Kamerun. Vi måtte mellomlande i både Togo og Nigeria før vi endelig kom til hovedstaden Yaoundé. Men vi skulle enda lenger. NMS, og den lutherske kirken i Kamerun, har sin hovedbase i Ngaoundere 850 km fra hovedstaden igjen. Når vi litt omtåket ramlet ut fra flyet var det godt å bli møtt av en god klem fra Amos og forklaringen han ga til dem rundt: - Hun er storesøsteren min skjønner dere. Til de som ville ha nærmere forklaring var svaret: - Vi har samme mor og far.
Amos var student på Hald for mange år siden og bodde noen måneder hos mine foreldre. Og plutselig er det ikke så fremmed i Kamerun allikevel. Her har jeg jo både en bror og en svigerinne og en herlig liten nevø!
Jeg hadde hørt rykter om at misjonsstasjonen som NMS bygde opp i Ngaoundere i Kamerun var stor. Men at den var så stor! Spente seminardeltakere satt med store øyne mens bussen kjørte inn en port og fortsatte inn i en liten landsby. Bortsett fra at det ikke så ut som noen afrikansk landsby. Det minnet meg mer om forsteder i USA, som jeg bare har sett i filmer så jeg er absolutt ikke sikker på om det er en treffende sammenlikning. Jeg vet ikke hvor mange hus det var på tomta, men mitt hus hadde nummer 33 og enda var det ikke det siste.
En av dagene hadde vi en ganske intens diskusjon om trær. En morgen tok jeg en liten snarvei. Stien gikk gjennom en klynge med trær. Og plutselig luktet det norsk! Det var bartrær! Senere oppdaget jeg at det var flere som hadde lagt merke til disse trærne, som det var ganske mange av i området. Den utbredte oppfatningen var at dette var trær som måtte være importert fra Norge. Verken i Mali, Kongo eller Burundi hadde de sett liknende trær, men de hadde sett juletrær på TV! Det skulle ganske lang overtalelse til for å overbevise dem om at det ikke var norske trær.
Men det egentlige poenget med samlingen var litt mer alvorlig enn familiegjenforening, imponerende hus og merkelige trær. DIGNI er en paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjoner som driver bistandsprosjekter støttet av Norad. Hvert tredje år samler de representanter for organisasjonene og de partnerene de arbeider samme med til undervisning og samtaler. Denne gangen var vi 43 deltakere fra seks ulike land i det fransktalende Afrika. Til sammen hadde vi ganske mange års erfaring i utviklingsarbeid. Det som gjorde mest inntrykk var engasjementet. Dette er mennesker som har valgt å arbeide for de undertrykte, mot vold mot kvinner, for å hjelpe folk ut av prostitusjon, for en bedre fordeling av naturressurser, for leging av traumer etter konflikter, for å hjelpe folk til å finne en vei ut av fattigdom og håpløshet. Og alle jobber under ganske spente forhold.
Et av punktene på programmet var sikkerhetssituasjonen. Alle prosjekt skulle snakke litt om hvordan det artet seg hos dem og hvordan det påvirket arbeidet. Det ga meg enda mer respekt for disse folkene.
Noen fortalte om gjenger på opp til 500 personer som gjemte seg oppe i fjellene og kom ned og brente landsbyer. - Flere av landsbyene vi har jobbet i er brent ned, og da er det ikke så lett å fortsette å arbeide i området.
Andre forteller om mange hundre tusen flyktninger som har kommet inn fra naboland og som hugger ned skogen der de har jobbet i flere år for å få lokalbefolkningen til å bevare skog.
Noen forteller at i områdene de er, så er det forbudt å bruke motorsykkel eller pickup'er. Dette er transportmidlene som terrorister bruker, men det er også den vanlige måten for alle å forflytte seg på. Så hvordan fortsette å arbeide i et område når det ikke er lov til å kjøre for å se på arbeidet?
Men allikevel, så fortsetter de å arbeide for et bedre samfunn, for det de tror på.
Kl seks lørdag morgenen reiste en av de første gruppene til flyplassen for å ta fatt på den lange hjemreisen. Selv etter en rimelig intens uke var stemningen på topp. Det gikk i lovsanger på flere språk i den timen det tok å komme til flyplassen.
 |
| Jeg synes det er stort å reise flere tusen kilometer. Komme til høylandet i Kamerun. Og møte familie. |
Det er langt å reise fra Mali til Kamerun. Vi måtte mellomlande i både Togo og Nigeria før vi endelig kom til hovedstaden Yaoundé. Men vi skulle enda lenger. NMS, og den lutherske kirken i Kamerun, har sin hovedbase i Ngaoundere 850 km fra hovedstaden igjen. Når vi litt omtåket ramlet ut fra flyet var det godt å bli møtt av en god klem fra Amos og forklaringen han ga til dem rundt: - Hun er storesøsteren min skjønner dere. Til de som ville ha nærmere forklaring var svaret: - Vi har samme mor og far.
Amos var student på Hald for mange år siden og bodde noen måneder hos mine foreldre. Og plutselig er det ikke så fremmed i Kamerun allikevel. Her har jeg jo både en bror og en svigerinne og en herlig liten nevø!
Jeg hadde hørt rykter om at misjonsstasjonen som NMS bygde opp i Ngaoundere i Kamerun var stor. Men at den var så stor! Spente seminardeltakere satt med store øyne mens bussen kjørte inn en port og fortsatte inn i en liten landsby. Bortsett fra at det ikke så ut som noen afrikansk landsby. Det minnet meg mer om forsteder i USA, som jeg bare har sett i filmer så jeg er absolutt ikke sikker på om det er en treffende sammenlikning. Jeg vet ikke hvor mange hus det var på tomta, men mitt hus hadde nummer 33 og enda var det ikke det siste.
En av dagene hadde vi en ganske intens diskusjon om trær. En morgen tok jeg en liten snarvei. Stien gikk gjennom en klynge med trær. Og plutselig luktet det norsk! Det var bartrær! Senere oppdaget jeg at det var flere som hadde lagt merke til disse trærne, som det var ganske mange av i området. Den utbredte oppfatningen var at dette var trær som måtte være importert fra Norge. Verken i Mali, Kongo eller Burundi hadde de sett liknende trær, men de hadde sett juletrær på TV! Det skulle ganske lang overtalelse til for å overbevise dem om at det ikke var norske trær.
Men det egentlige poenget med samlingen var litt mer alvorlig enn familiegjenforening, imponerende hus og merkelige trær. DIGNI er en paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjoner som driver bistandsprosjekter støttet av Norad. Hvert tredje år samler de representanter for organisasjonene og de partnerene de arbeider samme med til undervisning og samtaler. Denne gangen var vi 43 deltakere fra seks ulike land i det fransktalende Afrika. Til sammen hadde vi ganske mange års erfaring i utviklingsarbeid. Det som gjorde mest inntrykk var engasjementet. Dette er mennesker som har valgt å arbeide for de undertrykte, mot vold mot kvinner, for å hjelpe folk ut av prostitusjon, for en bedre fordeling av naturressurser, for leging av traumer etter konflikter, for å hjelpe folk til å finne en vei ut av fattigdom og håpløshet. Og alle jobber under ganske spente forhold.
 |
| Innledning og åpning av møtet av presidenten i den Evangelisk Lutherske kirken i Kamerun. |
 |
| Mye tid ble brukt til å diskuterer i grupper. På vår gruppe var vi representanter fra Madagaskar, Kongo, Mali og Norge. Vi hadde ikke alltid den samme forståelsen av tingene, men gode diskusjoner. |
 |
| Hele gjengen samlet på et brett. |
Et av punktene på programmet var sikkerhetssituasjonen. Alle prosjekt skulle snakke litt om hvordan det artet seg hos dem og hvordan det påvirket arbeidet. Det ga meg enda mer respekt for disse folkene.
Noen fortalte om gjenger på opp til 500 personer som gjemte seg oppe i fjellene og kom ned og brente landsbyer. - Flere av landsbyene vi har jobbet i er brent ned, og da er det ikke så lett å fortsette å arbeide i området.
Andre forteller om mange hundre tusen flyktninger som har kommet inn fra naboland og som hugger ned skogen der de har jobbet i flere år for å få lokalbefolkningen til å bevare skog.
Noen forteller at i områdene de er, så er det forbudt å bruke motorsykkel eller pickup'er. Dette er transportmidlene som terrorister bruker, men det er også den vanlige måten for alle å forflytte seg på. Så hvordan fortsette å arbeide i et område når det ikke er lov til å kjøre for å se på arbeidet?
Men allikevel, så fortsetter de å arbeide for et bedre samfunn, for det de tror på.
Kl seks lørdag morgenen reiste en av de første gruppene til flyplassen for å ta fatt på den lange hjemreisen. Selv etter en rimelig intens uke var stemningen på topp. Det gikk i lovsanger på flere språk i den timen det tok å komme til flyplassen.
 |
| På bussen på vei til flyplassen. Jeg er sammen med Makan Diakité, lederen for det prosjektet vi håper å få startet opp her i Mali. |
 |
| Fire av de sju deltakerne fra Mali. Alle er like imponert over flyplassen i Lomé. |
Kommentarer