Varme som en innpåsliten kjærest

Jeg fikk et råd for skriving da jeg for 16 år siden gikk på misjonærforberedende: Skriv aldri om været! Folk er ikke interessert i meteorologiske rapporter. Det er ikke alltid jeg følger råd jeg får. 

Solen steker og gjør hele landskapet brunt og grått. 

Det finnes varme som er som et kjærtegn mot huden. Når du går ut i dagen kan du kjenne luften smyge seg inn til deg og nappe deg i huden. Det er en berøring som gjør kroppen godt og gir deg lyst til å strekke deg ut i dagen og livet. Og jeg, som hører til folkegruppen "solhungrige nordmenn" kjenner at alle porer åpnes for å slippe lys og varme helt inn i margen. Det er dager da jeg går med ansiktet løftet mot himmelen og nyter det å være til.

Så er det varme som presser seg mot deg. Krevende klamrer luften seg til deg som en innpåsliten kjærest. Den gjør bevegelsene litt saktere og ergrelsen litt kjappere antennelig.  Forbløffet oppdager jeg at svetten renner bare jeg står stille.  Det er jo godt med varme, men du får lyst til å irritert vifte den vekk og be den roe seg litt.

Og så er det varmen i april. Varmen som står og venter på å overfalle deg når du står opp om morgenen. Den presser deg ned mot jorda, gjør alle skrittene dine tunge og får hode til å jobbe med bare ulne tanker. Den suger all fuktighet ut av kroppen og drar samtidig med seg all energi og tiltakslyst. Hele verden er varm, støvete og brun. Det er ingen steder å gjemme seg, ingen steder å slippe unna.

Og så finnes det gavedager. Dager som i går. Det var overskyet og temperaturen lå jevnt på 29 grader. Jeg våknet og kunne spise en lang frokost på verandaen. I entusiasme tok jeg på meg dongeribukse for første gang på et par måneder, bare for å kjenne at det gikk an!  Midt på dagen frydet jeg meg over å kjenne en liten bris som kilte meg under tærne. Livet i gaten var annerledes. Folk gikk med raskere skritt. Barna lekte med mer intensitet. Ansiktene var mer avslappet og opplagte da vi hilste på hverandre. Noen snuste ut i luften. Var det antydning til at det hadde regnet et sted ikke så langt herfra? 

Det var en dag som gir deg lyst til å gå lange turer, oppdage verden, ommøblere eller kanskje bare skrive en meningsløs blogg.

Tenk at det går an å bli så takknemlig for bare en dag. Men det var en dag verd en liten blogg.


Solen, som hadde tilbrakt dagen bak en sky av støv, gikk til slutt stille ned. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan kjenne igjen en terrorist?

Det Erna ikke fikk se

Hva nå Mali?