Uro og opplevelsen av uro!

Av og til skjer det ting som minner oss på at freden her er skrøpeligere enn vi tror, eller kanskje er problemet at vi kommer fra at snilt og skjermet land der fred og fravær på reaksjoner er det samme.
Forrige uke var alle Normisjons misjonærer samlet til konferanse i Bafoulabé og plutselig smalt det i Bamako.
En politimann hadde stoppet en minibuss og spurt sjåføren etter papirer. Bussjåføren brukte litt for lang tid på å finne fram papirene. Politimannen ble nervøs. Og for å være sikker på å ikke bli skutt, så skjøt han først. Dette førte til reaksjoner fra sjåfør"lauget". Dagen etter streiket alle busser og taxier. Det var demonstrasjoner og brenning av dekk. Flere politistasjoner ble ødelagt. I Bafoulabé satt vi misjonærer og ble mer og mer nervøse. Hva var dette? Kom det til å bli revolusjon?
Jeg har prøvd å spørre meg for denne uka, men folk bare trekker på skuldrene. Det er sånt som skjer. Sjåføren var visst ikke ordentlig bussjåfør. Han ble visst skutt da han prøvde å stikke av fra politiet. Ryktene sier at det var en person til i bussen, men at han stakk av og ikke har vist seg siden. De hadde leid bussen for natta for å bedrive en eller annen  lyssky virksomhet. Det er i alle fall ikke noe å snakke om!

Nord-Mali er også en spennende sone. I flere år har en etnisk gruppe, tuaregene, krevd større selvstyre. I tillegg er de nå knyttet til Al-Qaida og innblandet i narkotika- og våpensmugling. I desember ble en fransk bistandsarbeider kidnappet og etterpå frarådet Frankrike og USA alle landsmenn å begi seg opp mot Timbuktu. Flere bistandorganisasjoner trakk seg også ut av sonen.
Nå har jeg fått en ny kollega som har bodd flere år i Timbuktu. Hun bare flirer av bekymringen for opprørene.  " Det er umulig å vite hvem som er opprørere. De er jo akkurat som meg og deg. Familiene deres bor i Timbuktu og de går rundt i gatene som vanlige folk. Søsteren min haiket med opprørere en gang. Hun skulle ut på en ganske lang reise og hadde hatt flaks og fått haik med en lastebil. Da det begynte å mørkne stoppet bilen på en øde strekning. Det var flere mil til nærmeste landsby. Søstera mi ble litt bekymret og prøvde å overbevise de andre på lastebilen. "Dette er jo en øde strekning. Det er masse opprørere i området rundt her. Er det ikke bedre at vi fortsetter til vi kommer til en landsby. Der kan vi sikkert overnatte trygt." Til hennes store overraskelse begynte de andre passasjerene å le. "Du kan ta det helt med ro! Alle her på lastebilen er opprørere, så det er nok ingen som kommer til å angripe oss." Hun sov litt urolig, men dagen etter kjørte de henne frem til landsbyen der hun skulle og satte henne av der. De angriper ikke sivile hvis de ikke har grunn til det!"

Bildet av en mulig opprører, eller kanskje ikke...

Artikkel om tuaregene
Enda en artikkel om tuareger


Og forresten ha en god Maoloud.