Kvinnedag og kvinnedagsfeiring.

På mandag var det kvinnedagen. Gratulerer alle kvinner! 
Jeg fulgte med på en ganske heftig diskusjon etter gudstjenesten på søndag. Hva i all verden skulle en med en kvinnedag? En stakkars mann med 20 barn og ingen inntekter har ikke overskudd til å tenkte på rettigheter. Bare å gi familien mat er jo litt av en jobb! Og kvinnene får jo helt griller i hodet av slike festdager. En mann kunne fortelle at i hans landsby hadde en kone blitt så sint på mannen sin da han ikke ville kjøpe 8.mars stoff til henne at hun kjøpte superlim og limte igjen...hmm..."nedentil". Det gikk ikke så bra. Kona, som ikke hadde tenkt på at superlim faktisk er ganske holdbart, døde av skadene. Sånn går det når kvinner skal få rettigheter!
(men jeg ble egentlig mest sjokkert over mennenes holdning.) 
Nå skal det sies at kvinnedagen her handler litt om utvikling og rettigheter, men mye om nye klær (og da helst spesialstoff som er gitt ut i anledning dagen) og fest for damene. Det er til og med fridag for alle kvinner, i hvert fall for dem som har en kontorjobb. Men jeg fikk da med meg mitt livs første 8.mars "manifestasjon". Akkurat da jeg hadde lent meg tilbake og nøt tanken på å ha en hel dag fri, så ringte de fra en av kvinnegruppene som prosjektet vårt arbeider sammen med. De skulle ha et møte på kvelden om ikke vi kunne komme. Jeg kom meg opp og fikk med meg en ordentlig fest. Det var musikk og dans. Dansen bestod av å subbe rundt i ring og jeg imponerte stort ved å kunne dansen etter bare å ha sett på dem en runde. Det var flere grioter (skalder) tilstede som priste kvinnene og deres gode gjerninger. På lørdag og søndag hadde flere kvinnegrupper vært ute med feiekoster, river og søppelbøtter for å rydde opp i bydelen. De fikk mange lovord for det og oppmuntringer til å fortsette å gjøre sin del for at Mali og N'tomikorobougou skal bli en bedre og renere plass å bo. Kvinner kan hvis de vil!


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Bilde
Statsminister Erna Solberg har vært på besøk i Mali. Det er jo veldig stort! Det er faktisk første gang en norsk statsminister er på besøk her i landet. Men hun har kort tid. Innimellom alle besøk til ministere, FN-ledere og soldater, så ble det ikke tid til å se alt. Dette er hva hun kunne ha fått sett hos oss.  Hvis Erna hadde vært på statsbesøk til Normisjon så kunne hun fått møte tre unge og veldig motiverte menn: Makan, Moussa og Ousmane. De arbeider i et prosjekt som har det klingende navnet La oss forandre Tomora, og som passer perfekt for den sittende regjeringens politikk med å begrense innvandring til Europa og skape arbeidsplasser lokalt. I bistandsprosjektet jobber Normisjon sammen med den maliske organisasjonen  Ikke reis over havet  (NPPM = Ne Pars Pas en Mer) Litt oppstilt, men de er ganske livlige og koselige sånn til vanlig. (Fra høyre: Moussa Sissoko, Makan Diakité og Ousmane Kanouté.)  Makan er veldig fornøyd med å ha fått støtte til...
Les mer

17. mai med utfordringer

Bilde
Det er ikke hvert år jeg får anledning til å feire 17. mai. Men i år bestemte jeg meg får å besøke mine tre kolleger i Vest-Mali og se om vi kunne få til en ordentlig feiring. Nå er to av tre kolleger strengt tatt ikke norske og feiringen ble uroet av bekymringer for veistandard og avsluttet med varsel om mer uro i Mali, men alt i alt, så ble det en fin feiring.    Jeg har vært på reise igjen. Og denne gangen fikk jeg ordnet det slik at jeg skulle besøke tre av mine Normisjons-kolleger på selveste 17. mai. Slikt må forberedes ordentlig! Så jeg skrev handleliste og gikk på butikken for å handle inn krem og sjokolade og pølser. Man må jo ha pølser hvis det skal bli ordentlig. Jeg var innom to supermarkeder og kjøpte opp det de hadde. Det ble nøyaktig tre tynne pølser pr mann. Men mer enn det hadde sikkert ikke vært sunt heller.  Jeg var jo egentlig på jobbtur, så mesteparten av formiddagen gikk med til jobbsamtaler, men fra middagstid og utover feiret vi med m...
Les mer

Reisebrev fra Madagaskar

Bilde
Madagaskar, krydderøya, der Afrika og Asia møtes, har i norske ører en klang av misjon og lang norsk historie. Jeg hadde aldri trodd jeg faktisk skulle komme meg hit og få sett landet selv, men plutselig fikk jeg muligheten. Digni, en paraplyorganisasjon som fungere som mellomledd mellom norske misjoners bistandsarbeid og NORAD, hadde planlagt et møte i Mali. På grunn av uroligheter i sommer, ble nettverksmøte flyttet til Madagaskar. Jeg flyttet med, sammen med to kolleger fra Normisjon i Mali og 45 andre som jobber i prosjekter drevet av norske misjonsorganisasjoner.  Vi landet i hovedstaden, Antananarivo, midt på natta. Allerede dagen etter var vi på vei til Madagaskars tredje største by, Antsirabe. For meg, som bare er vant til Vest-Afrika, var det som å tre inn i en helt annen verden. Turen tok fire timer og jeg ble ikke enig med meg selv om landet føltes mest som Asia eller Sør-Amerika. Madagaskar ligner i hvert fall ikke på mitt Afrika. Antananarivo (som jeg ti...
Les mer