Om livet og døden og sånt!

Jeg satt og drøste litt med vakten min i går. Et tema som stadig dukker opp i sånn "small talks" er unger og familie. Denne vakten har to koner og 12 unger. Det er en heftig flokk på ikke en alt for stor lønn, så jeg har mobbet han litt. "Du har ikke fått noen nye unger i år da?" spurte jeg. Nei, han hadde ikke fått noen nye, men han hadde mistet to. Nå nettopp. For to måneder siden.
Og så kom hele historien.

Han hadde sendt 6 av ungene sine til familien i Guinea på ferie. Der hadde de fått malaria alle sammen. Den ene kvelden hadde yngste jenta hans på 3 år dødd. Kvelden etterpå hadde en av den andre døtrene på 15 år dødd. Familien visst ikke hva de skulle gjøre. De kunne ikke ringe hjem og gi beskjed. De kunne ikke ha resten av ungene værende hos seg. Tenk om alle døde! Løsningen ble å sende ungene hjem til Mali på buss sammen med  to eldre respekterte slektninger. Da de kom til Bamako ringte de faren til barna og ga beskjed om at de var kommet til stasjonene, om han kunne komme og hente dem? Da han kom på stasjonen var det første han så at alle ungene lå på bakken og var syke. Så oppdaget han at Nana på 15 ikke var sammen med dem. Hvor er Nana? Ingen svarte. Han spurte igjen. Men ingen svarte. Da skjønte han at hun var død. Men de andre var så dårlige at han ikke hadde tid til å tenke så mye på det, han måtte få dem på sykehus først. I alt oppstyret la han ikke merke til at heller ikke den yngste dattera var med. Først utpå kvelden spurte han etter henne og fikk vite at hun også var død.
Kona hans anklaget ham for å ha sendt ungene til Guinea. "Men dør ikke folk her også? Jeg kunne ikke vite atde skulle dø der. Jeg har bodd 6 år i Guinea selv. Jeg overlevde jo. Men når dine dager er talte, så er det det samme hvor du er. Er dagene dine ferdige, så er de ferdige. Hverken du eller noen andre kan gjøre noe fra eller til."
"Det er sant, jeg var bekymret for de minste ungene. De var så små og svake. Jeg var redd de kanskje kunne bli syke og dø. Men ikke Nana. Det falt meg ikke inn at hun kunne dø. Hun var så frisk og sterk. Hun drev påmed taekwondo. Vet du hva det er? En slags karate. Hun hadde nettopp tatt rødt belte før hun reiste. Hun 
feilte ingenting."
"Men jeg har lagt merke til en ting med dere hvite. Dere vil ikke at barna deres skal dø. Dere tar veldig godt vare på dem. Det er bra. Det er veldig sjelden en hører om noen som har mistet et barn hos dere 
hvis det ikke er på grunn av en ulykke. Her tar vi ikke sykdommene alvorlig før det er for sent. De fire barna mine som kom hjem fra Guinea var to uker på sykehus. Hvis jeg ikke hadde hatt en så grei jobb og mulighet til å få lån, så hadde jeg ikke klart å betale for det. Sånn er det ikke hos dere. "
"Jeg har gjemt bildene av jentene, ellers kommer kona mi bare til å gråte og det er 
ikke bra for henne. Men når hun blir litt sterkere skal jeg ta henne med til Guinea, så får hun se gravene. Det blir bra for henne, og meg..."


Sånn er livet her. Forandringer kommer fort og ofte uventet.




Han gutten på bildet her feiler ingenting. Han bare så litt lei seg ut....

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !