På besøk hos Presidenten

Han visste ikke helt hva jeg het eller hvordan han skulle få kontakt med meg, men han visste at han ville ham meg med på besøk til Presidenten. 

Malis president Ibrahim Boubacar Keita. Bilde: ORTM

På tirsdag fikk jeg en telefon fra en malisk pastor. – Kjenner du en Florence som jobber hos dere? spurte han. Du skjønner AGEMPEM (som er paraplyorganisasjonen for 50 protestantiske kirker og misjoner her i Mali) leter etter deg. Generalsekretæren har spurt over alt etter telefonnummer eller email til en Florence som jobber med en norsk misjon. Han sa hun er blid og ler mye. Da tenkte jeg at det måtte være deg. Det var jo et fint kompliment, men hva ville Generalsekretæren med meg?
De skal opp til palasset og hilse på Presidenten i morgen. De ville ha deg med. Hvis det er du som er Florence da. 

Jeg som trodde at da jeg gikk ut av styret for AGEMEPM i høst så falt jeg under radaren for alt som er slike offisielle representasjoner… Ikke så lenge etterpå ringte det igjen. Denne gangen var det sekretæren for AGEMPEM med en offisiell henvendelse. De skulle på besøk til presidenten og trengte å ha med en kvinnelig representant. Det var egentlig ikke et spørsmål, mer en høflig ordre. Dessuten bestemte jeg meg for å være mer beæret over at de faktisk hadde tenkt på meg enn fornærmet over at ingen kunne navnet mitt etter å ha sittet i styre sammen i to år.

Therese, Florence, Beatrice, Helene..... Uansett, så er hun fornøyd med å være med i delegasjonen hos presidenten. 

Dagen etter dukket jeg opp til avtalt tid sammen med rundt 15 andre ledere for protestantiske kirker og misjoner. – Å Helene, så de fikk tak i deg til slutt! hilste Generalsekretæren hjertelig. Vel, hvem bryr seg egentlig om fornavn uansett? 

Vi fylte tre biler og kjørte av sted mot palasset. Jeg hadde vært veldig usikker på kleskode og sminke. Hvor mye sminke er greit? Hva er provoserende eller uhøflig når du er på et religiøst møte? Hvordan skulle jeg knytte hodetørkle, burde jeg gjemme håret eller bare ha et symbolsk skjerf rundt hodet?
I løpet av en times kjøretur oppdaget jeg at jeg ikke hadde trengt å være så redd for sminken. De fire maliske damene i bilen var alle oppe med speil, pudder og kajaler. – Hvorfor tror du vi ville at alle damene skulle sitte i samme bil? Så vet jeg det til neste gang.

I tiden rett etter nyttår er flere grupper hos Presidenten og ønsker godt nytt år, og gir ham gode råd om hva de synes han burde jobbe med framover. Vi kom i puljen «religiøse ledere». De ulike gruppen hilste og kommenterte situasjonen i Mali og utfordringer framover. Det som gikk igjen var selvfølgelig hæren og situasjonen i nord, det dårlige skolesystemet, korrupsjon og ønske om et rettferdig, åpent og rent presidentvalg i juli. Som en av dem sa: Politikere, vi ber dere. Ha barmhjertighet med det folket dere er satt til å lede! De fleste nevnte også alle unge som prøver å komme seg ulovlig til  Europa. Dette ble aktualisert etter at meldingen kom på søndag om at enda 48 maliere var druknet langs kysten av Libya på vei over Middelhavet.

Delegasjonen for protestantiske kirker, med katolikkene ved siden av. 






Første mann ut var Bamakos grunnleggere. Familiene Niare og Traore var de som bosatte seg først her og ryddet ny mark. Den første familien som bosetter seg et sted blir automatisk landsbysjef, og selv om landsbyen blir stor så vet alle hvilken familie som kom først. Det er bare de som kan være landsbysjefer. Selv om landsbyen blir til en millionby og moderne hovedstad, så vet alle hvem som kom først. Det gjør disse familiene til de ledere ikke bare i Bamako, men i Mali.

Muslimene var representert ikke med sin første, andre eller tredje leder, men fjerde mann. De andre var dessverre syke og kunne ikke komme, så de hadde valgt ham til talsmann for dem. En mulig forklaringen fikk jeg i bilen hjem. De var ikke syke, men holdt seg bevisst borte for å ydmyke presidenten og for å vise sin misnøye med ham. En avis hevder i dag at det var intern maktkamp blant muslimene. Eller kanskje de andre bare var syke?

Jeg har kommet meg på TV igjen! Det er veldig vanskelig å anlegge den riktige lyttende holdningen med alle de kameraene rundt hele tiden. Bilde : ORTM

Kardinal Zerbo. Den første kardinalen fra Mali. Bilde: ORTM

Lederen for katolikkene ble 28. juni  utnevnt til kardinal. Den første kardinalen fra Mali og bare den 25 fra Afrika i det hele tatt. Han benyttet anledningen til å takke presidenten, muslimene og protestantene som kom med en delegasjon til Roma da han offisielt ble utnevnt kardinal. – Å se både muslimer og protestanter komme for å ære en katolikk. Det var et sterkt vitnesbyrd for alle om den enheten som er her i Mali, sa han. 

Han advarte også mot en alvorlig sykdom som har rammet landet vårt. – Den er en livsfarlig sykdom, mye farligere enn AIDS. Folk satte seg opp for å høre hvilke nye ulykker som kom til å komme over oss. Det er kjærlighet til penger. Kjærlighet til penger ødelegger samfunnet vårt. Det river ned verdiene våre. Det ødelegger politikken, politiet, utdanningen og helsesystemet. Det får ungdommer til å reise gjennom ørkenen og kaste seg inn i døden i Middelhavet på leit etter store penger. Det må en endring til!

- Mali har alltid vært kjent som et gjestfritt land. Vi har et ordtak som sier at gjesten er mer verd enn deg selv. Vi vet alle at dersom det kom besøk i en landsby så gjorde vi alt vi kunne for å gi ham den beste maten og oppvartning. De som kom som gjester visste også at tingene deres var trygge. Å oppleve at noe ble borte for en gjest var en stor skam. Kjærlighet til penger har gjort at i dag er det gjestene selv som blir borte! Vi må få en slutt på kidnapping og det må finnes en løsning for de gislene som sitter i Nord – Mali. Det er en stor skam for landet vårt.

- President, husk at folket som Gud har satt deg til å lede ikke er gitt deg! Du har bare fått et forvalteransvar og det er bare for en tid. Vi ber om at du må forvalte det godt.

Lederen for protestantene hadde en mye kortere hilsen. Jeg syntes nesten den var for kort, men naboen min hvisket til meg. – Den er akkurat passe. Til jul ble han litt ivrig og holdt en bønn på 18 sider. En kort tale er akkurat passe.


Rev dr Yattara, generalsekretær for AGEMPEM, leder for alle protestantiske kirker og misjoner i Mali. 


Når det blir litt lenge å sitte stille og høre etter og du begynner å merke at stolene egentlig er vonde og at det er alt for kaldt i rommet, så kan man se på detaljer, som for eksempel de ganske imponerende lysekronene. 

Så lød en stemme over høyttaleren: Kjære gjester! Presidenten inviterer dere nå til en liten cocktail i rommet ved siden av. Så vi toget alle ut og hilste en og en på presidenten, religionsministeren og statsministeren.

Jeg er ikke så glad i sånne mingleplasser. Plutselig snakker alle veldig hjertelig med noen de kjenner veldig godt fra før. Jeg føler meg fullstendig fortapt dersom jeg ikke kan finne en person å klamre meg fast til. Her så jeg ingen, og jeg hadde allerede peilet inn dametoalettet som tilfluktssted da jeg hørte en stemme. – Der er du. Jeg så etter deg. En av de andre i delegasjonen vår dukket opp på siden av meg. Jeg tenkte at du sikkert ikke klarte å kjempe deg fram til bordet, så jeg tok to av alt på min tallerken. Så stod vi der og spiste av samme tallerken. Kylliggrillspyd på presidentens porselenstallerken krydret med en stor porsjon takknemlighet smaker veldig godt.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !