Avskjedsgaver

Det er sjelden jeg har hatt så lite kontroll som nå i innspurten før avreise fra Mali. Både kirkearbeid og prosjektarbeid skal avsluttes og alle beskjeder må gis og...... og midt oppi alt kommer plutselig noen fra prosjektrådet og forlanger et møte.
Jeg hadde egentlig planlagt et møte med kirkekomiteen akkurat da, men dette er folk det ikke nytter å sette seg opp mot, så da ble det møte.
En halv time før møte skulle begynne kom de sigende lederne for alle kvinnegruppene vi har arbeidet med. Og så kom bydelslegen og prosjektrådet og en representant for skolestyret og utviklingskomiteen og... ordføreren. Og så viste det seg å være en "vi takker av Therese"- fest. De hadde ordnet hvit duk til bordet, popkorn og brus til forrett. Det var taler og, som avslutning, sikkert en hel sau som var nydelig grillet.


En av talene som gjorde mest inntrykk ble holdt at et av medlemmene i prosjektrådet. Han hadde samlet informasjon om Norge og holdt et kvarters foredrag om midnattssol, 1814 og handelsflåten. Han la også stor vekt på at Norge var et veldig religiøst land og at det var deres tro som fikk dem til å gi så mye av statsbudsjettet til bistand. Det er snodig. Her har vi et prosjekt med bare kristne arbeidere, men jeg har lurt på hvor mye innvirkning det har på arbeidet egentlig og hvordan vi kan få formidlet at det er Guds kjærlighet som driver oss, og så er det en streng muslim som står opp og peker på at det nettopp er troen som gjør at vi driver med et prosjekt som dette i N'tomikorobougou. Det var en sterk melding å få. 


En annen av medlemmene i prosjektrådet er khassonke. Han ville også holde en tale på vegne av alle khassonkeer og takke for at noen faktisk var villig til å bo og arbeide blant denne folkegruppen. 

Ordføreren takket for innsatsen, men la mest vekt på å formane kvinnegruppene til å ta godt vare på henne som kommer etter meg. "Therese var ingen fremmed da hun kom, men dere må ta godt imot hun som kommer og lære henne alt hun trenger å vite." 


Og så fikk jeg en gave. "Det er ingenting," sa ordføreren, "bare et symbol." Men det er et symbol som jeg skal sette på hedersplassen i stua, når jeg engang får en stue. Det var en flott skulptur, men mest av alt er det takknemligheten og rausheten den symboliserer som gikk rett til hjertet. Det veide opp for alle tunge stunder med prosjektarbeid og nå kunne jeg gjerne tatt ei stund til. Men jeg lovet i hvert fall å snakke godt om dem og fortsette å følge dem selv om jeg er i Norge. 


Da kjøttet var fortært og alle hadde kommet seg ut av porten, gikk jeg på møte med menighetsrådet. De hadde ennå et par timer igjen med diskusjoner. Jeg var med på diskusjonene, men kjente samtidig på en frustrasjon. "Hvorfor er det bare utenfor kirka de viser takknemlighet og glede for det vi har gjort?" "Hvorfor er ikke menighetene våre rause og gavmilde?" Selv om jeg ikke forventer at de skal gi en stor gave, men det hadde vært fint med et lite hint om at de også var takknemlige for det vi gjør...


Da vi endelig ble ferdig med møtet ble jeg stående en stund utenfor og snakke med Pierre Moulna. Han er kamerunsk misjonær og reiser også hjem til Kamerun etter to år i Mali. Plutselig ble vi kalt inn igjen. Møtet var visst ikke helt ferdig ennå. Kirkepresidenten ga oss 5 000 f cfa hver (ca 65 kroner). "Det er jo ikke betaling for noe, men i hvert fall en gest for å uttrykke vår takknemlighet for arbeidet dere gjør og har gjort." Den lappen skal jeg ramme inn og henge opp i stua min, rett ved siden av skulpturen. 


Med fare for å gjenta meg selv: Det er et utrolig privilegium å få arbeide i et sånn land. Klimaet er varmt, det er nå en ting, men folkene er også varme og gjestfrie og åpne. Som hun sa, lederen for kvinnegruppene: "Husk på når du reiser tilbake til landet ditt at du har et fedreland her også!"

Kommentarer

Unknown sa…
Flotte bilder, gode skildringar å ei flott dama som har bloggen! Glede meg te fortsettelsen som komme te høsten!

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !