Malisk kirkeledelse - mellom tradisjonelle og vestlige ledelsesidealer


Syns du tittelen høres spennende ut? Gir det lyst til å lese videre? Ikke det?? Dette rører jo ved noe av det mest spennende ved å skulle forholde seg til andre kulturer. 

I 2009 skulle jeg på en kirkekonferanse i Koutiala, 8 timers biltur fra Bamako. Jeg reiste sammen med to norske direktører (en fra Normisjon og en fra NLM), en pastor fra en kamerunsk misjonsorganisasjon og tre representanter fra samarbeidskirken vår i Mali. Den kamerunske pastoren var lengst så vi norske foreslo at han skulle sitte framme. Han syns i utgangspunktet at plassen passet bedre for en direktør, men malierne insisterte på at han som pastor burde ha god plass og han aksepterte tilslutt. De yngste malierne hoppet inn bakerst og så ble vi to norske og den eldste malieren sittende i midten. Vi norske skiftet på å kjøre. Men da en av direktørene ved en omrokering plutselig havnet helt bakerst ble det for mye for den kamerunske pastoren. Han protesterte høylydt og hoppet ut av bilen. Et sted fikk grensen gå. At en direktør måtte sitte bakerst stred mot all folkeskikk og han skjelte ut malierne som hadde vært ukristelige nok til å gå med på å flytte framover. 

Denne episoden var med på å sette i gang spørsmål hos meg. Det var tydelig at vi var fra tre ulike kulturer som hadde veldig forskjellig oppfatning av hva som var forventet av en leder og hvilke privilegier en leder hadde rett på. Da jeg var i Norge i 2010-2012, fikk jeg mulighet til å studere verdibasert ledelse på Diakonhjemmet. Der fikk jeg fordypet meg i nettopp kulturforskjeller og hvilken innvirkning det har på hva som blir oppfattet som god ledelse. Av og til rister vi på hodet over måter folk gjør ting på her og så sier vi: "Nei, de vet ikke hvordan det skal gjøres." Men kanskje de rister like hardt på hodet tilbake når de ser vår måte å gjøre ting på. 

I Afrika generelt, og også i Mali har en leder ofte stor autoritet og får privilegier og rettigheter. De knytter til seg lojale tilhengere ved hjelp av gaver og ved å fordele privilegiene videre. Dette kan fungere greit, men det blir fort ugreit når det skal kombineres med en fremmed måte å styre på, som for eksempel demokratiet. Flere har hevdet at demokrati i Afrika bare er en skrøpelig overbygning, under fungerer fremdeles de tradisjonelle formene for bindinger mellom lederen og hans "klienter". Jeg reagerte litt da jeg leste dette første gangen, men da kunne jeg holde opp Mali som et eksempel på at demokrati kan fungere her også. Til min store overraskelse falt "overbygningen" sammen som et korthus etter statskuppet 22. mars. Jeg venter fremdeles på at det allikevel skal vise seg å være levedyktig. Og i mellomtiden leter jeg etter andre gode eksempler på at demokrati faktisk kan fungere også i Afrika.
  
En typisk malisk leder....
.... og en typisk norsk en. 




















I Mali har de den særegenheten at selv om man har stor respekt for leder, så har noen lov til å være uforskammet mot ham. Hvem som kan være det er definert ut fra hvem du har et "spøkeforhold" til. Ulike etniske grupper eller familier er knyttet sammen, enten på grunn av en konflikt i fortiden eller ved at de er fjernt i slekt. Når to personer fra to forskjellige grupper møtes er det akseptert og forventet at de slenger fornærmelse til hverandre og det er ikke lov for den andre å ta det ille opp. Spøkeforholdet har som funksjon å lette på stemningen, men det kan også ha en dypere funksjon inn i konflikter. Når det oppstår en konflikt, er det nok at en ”fetter” som man har et spøkeforhold til kommer med en tullete eller sann bemerkning, så løser situasjonen seg ofte opp. Det lar seg kanskje enklere forklare med et eksempel:
 
Jeg var på et offisielt besøk hos biskopen i regionshovedstaden Kayes for å levere en 
invitasjon til et arrangement. Vi ble vist inn på et stort kontor der biskopen tok imot oss 
sittende bak et stort skrivebord. Min maliske kollega overrakte invitasjonen med mange 
lykkeønskninger for biskopens videre virke og et ydmykt håp om at han ville beære oss med 
sitt nærvær. Da vi reiste oss for å gå, spurte biskopen meg om mitt maliske etternavn. Da jeg 
svarte ”Diakité”, som er et fulaneretternavn, himlet biskopen med øynene: ”Hvorfor har du 
valgt et fulanernavn? De er de mest verdiløse folkene vi har i Mali. Det er vi, smedene, som 
skapte dem. Formet dem av leire. Hvordan kan du hete noe så idiotisk?” De som kommer fra 
smedkasten og fulanerne har et spøkeforhold, og biskopen brukte det bevisst for å bryte opp 
den formelle stemningen. Det var forventet at jeg skulle følge opp med å rakke ned på 
smedene, men jeg var alt for satt ut til å ta skiftet fra en formell til en uformell setting så fort. 
Men isen var uansett brutt, og vi småpratet koselig sammen mens biskopen fulgte oss ut. 


Har du nå fått lyst til å lese videre? Her følger en lenke til mange sider med kulturinnsikt og interessante  episoder. Malisk kirkeledelse - mellom tradisjonelle og vestlige ledelsesidealer Det er veldig spennende lesning. Og forresten det er masteroppgaven som jeg leverte i vår. 



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan kjenne igjen en terrorist?

Det Erna ikke fikk se

Hva nå Mali?