Hærens dag!
Hærens dag
I forrige uke var det hærens dag, og fridag. Da fikk
jeg endelig satt meg ned for å skrive et innlegg til bloggen. (Og så har jeg brukt en uke på å komme meg på nettet lenge nok av gangen til å legge ut innlegget.) Jeg vet ikke om den
maliske hæren er så mye å feire, men for et par uker siden fikk jeg en merkelig
mail fra en dansk prest som skulle til Mali. Det viste seg at han var feltprest
og skulle være et par uker i Mali for de danske FN-styrkene som er her. Danskene er visst spesialister på flydropp og de var ganske tidlig inne med støtte til FN- styrkene her. Så i to
dager fikk jeg komme på hotell som huset 45 danske FN-soldater og spise i en
spisesal hvor det stod «Reservert det Kongelig Danske Flyvåpenet». Jeg fikk
innblikk i en helt annen verden, og et helt annet Mali. Siden disse soldatene ikke
hadde vært så mye utenfor hotellet, annet enn på jobb, tok jeg med meg to av
dem på gudstjenesten i en av Normisjons kirker. De var ganske imponert over
sangen, livet og talen. Og jeg var ganske kry over å kunne vise dem noe av mitt
Afrika.
 |
| Jeg vet ikke hvem som er stoltest, han som får hilse på en ekte misjonær, eller hun som får hilse på en skikkelig militær? |
 |
| På gudstjeneste i Bamako: Pascal, Thomas Uth, Pastor Job og meg. |
 |
| Det er jo koselig å kunne drøse litt etter gudstjenesten |
Nye misjonærer i Senegal
Februar var ellers ganske innholdsrik. Jeg
hadde ikke vært i Mali mer enn et par uker før jeg fikk med meg Hilde Halvorsen
og drog til Dakar for å hente våre helt ferske Senegal-misjonærer. Den 5.
februar stod vi og trippet på flyplassen og tok i mot en litt sliten Oskar,
sammen med foreldrene Møyfrid og Kristian Moskvil. Vi fikk en liten uke sammen
i Dakar. Der fikk vi handlet litt, ordnet med visum og til og med vært innom
den norske konsulen i Senegal. Han var veldig fornøyd med å få noen norske
statsborgere å være konsul for. Det var visst ikke så mange av dem fra før i
Senegal. Etter noen dager reiste vi østover mot deres fremtidige hjem, helt på
grensen til Mali.
 |
| Kristan og Møyfrid Mokvil med sovende baby utenfor den norske |
Jeg må bare passe på å nevne at det var et
offer for Hilde Halvorsen å bli med på turen. Hun er lidenskapelig opptatt av
sport og vinter OL. Nå er ikke ski og skøyter store sportsgrener i Senegal, så
det er lite dekning i media. Heldigvis har vi telefon. Hilde visste når de
forskjellige øvelsene skulle være, og så la vi inn pauser når det nærmet seg
innspurt. En telefon til et samarbeidsvillig familiemedlem, så kunne vi høre
NRK der vi satt. Det var en litt snodig opplevelse å sitte under et skyggetre i
noen og 30 grader i Senegal og høre entusiastiske reportere heie en eller annen
nordmann inn til seier på ski.
 |
| På hotellet var det til og med godt nok internett til at vi kunne få med oss OL på norsk radio via dataen. |
 |
| Første middag i det nye hjemmet til Kristian og Møyfrid ble inntatt i stillhet, bare med stemmen fra telefonen som junne fortelle oss hvordan de norske lå an. |
 |
| Spennende innspurt i vinter OL under et tre i bushen i Senegal. |
Misjonærkonferansen
Alle
misjonærene hadde en koselig uke sammen på konferanse siste uka i februar. Vi
hadde satt av god tid til bibeltimer, til drøftinger og diskusjoner og litt tid
til lott og løye. Det var gode dager sammen, også fordi alle nå endelig er
tilbake der de skal være, etter to år med mye flytting og mye uro. I år hadde
vi fått med oss Trond Pladsen fra Normisjons hovedkontor i Oslo. Han bidro både
på gudstjenesten med preken og hadde bibeltimer for oss misjonærer hver dag. Her
er hele gjengen samlet!
 |
| Fra venstre framme: meg, Karen Ekern, Guri Enger, Karina Lassen, Møyfrid Mokvil, Hilde og Alf Halvorsen. Bak: Trond Pladsen, Gimmi Olsen, Kristian (og Oskar) Moskvil. |
Kommentarer