Besøk hos ekstremmisjonærer

I juni i fjor bestemte Normisjon seg for at de ville utvide arbeidet i Mali, til også å gjelde Senegal. Vi fikk de første misjonærer ut til landet i februar i år. Nå er det på tide å bli med våre nyeste misjonærer, Møyfrid og Kristian Moskvil, hjem og se hvordan de bor og lever.

Da krigshandlingene brøt ut i Mali i fjor, reiste alle Nomisjons misjonærer til et gjestehus vi hadde fått leid i Senegal. Der ble vi boende i 2 måneder. For fem personer var det litt i trangeste laget, men for en liten familie på tre er det et flott sted å trekke seg tilbake til når livet i landsbyen blir for intenst. Og det er godt å ha et ordentlig hus å bo i når man får besøk. Møyfrid og Kristian har klaget på mye strømbrudd og lite vann i kranenen. Vann var det ikke den dagen vi var der, men heldigvis har vi en tønne som vi fyller opp når det først er vann i springen. Så vi hadde det vi trengte til vask og matlaging. Strøm var det hele tiden. Jeg våknet midt på natten og hørt på den betryggende duren av airconditionanlegget som holder temperaturen på soverommet godt under kroppstemperatur. "Pøh," tenkte jeg. "Og de klager på manlgende strøm!" Men jeg angret raskt og ba en kjapp bønn. "Å, kjære Gud, jeg er så takknemlig for strømmen. La den vare helt til morgenen!" Og det gjorde den.

På kvelden skulle vi egentlig snakke litt strategi, men så var det noen som kom drassende med et strategispill. Av og til er det herlig å bare tenke på noe helt annet, å bruke all sin energi og tankekraft på å samle poeng og gullmynter og være langt fra jobb.  

Her er Normisjons gjestehus i Senegal. Det ser kanskje ikke sånn ut, men det har faktisk 4 soverom!

Uansett hvordan hjemme er. Det er godt å komme hjem. Der du egentlig bor og har tingene dine. Dagen etter reiste vi en time til landsbyen der Kristian og Møyfrid egentlig bor. Det var morsomt å legge merke til at Moskvil junior også kjente at dette var en plass han hadde vært før og hvor han var trygg på barn og voksne. 





Kristian og Møyfrid har blitt tatt godt i mot i landsbyen og de bor på et tun sammen med et eldre ektepar, deres svigerdatter og barnebarn.  Men det er et stort problem i landsbyen. Det er mangel på vann. På tunet til Kristian og Møyfrid er det en brønn, men den er ikke dyp nok. Etter at de har dratt opp et par bøtter om morgenen, er det ikke mer vann og hente i den. Hver dag må de betale folk for å komme og levere det de trenger av vann.

Noe av det Normisjon sa vi kunne hjelpe med da vi kom, var nettopp å forbedre brønnene. Nå har vi hatt to arbeidere her i en måned og de har kommet ned til vann. Tiden var inne til å måle brønnen på nytt. En brønnarbeider får nemlig betalt etter hvor mange meter han graver.

Mennene i diskusjon rundt brønnen. Jo, det kan se bra ut....

Både familien på tunet og brønngraverne er fornøyde. For å kunne måle brønnen måtte de tømme den for vann. På morgenen før vi kom hadde de fylt to tønner med vann og enda var det mer igjen i bunnen! Nei, dette var storveis.

En av arbeiderne på vei ned til bunnen for å måle brønnen. Som verneutstyr har han en kaps på hodet.
Snart var to brønngravere på vei ned i brønnen med måleband. Som verneutstyr og sikring hadde de en kaps på hodet og et tau de holdt i. Og så var de barbeint da. For å få bedre tak med beina. "Men er det ikke farlig?" spurte jeg. Men nei da. Hvis de falt tok de bare ekstra godt fast i tauet. Jeg tvilte litt på om noen klarer å stoppe et fall ved å bremse med hånden mot et tau, men det sikreste var jo å ikke falle i det hele tatt. Og det så ut som om det var den sikringsstrategien de holdt seg til.



Rundt brønnen og tønnene med vann surret det sikkert hundre veps. De blir tiltrukket av vann og særlig i varmetiden kan det være mye veps rundt brønner og vannkilder. Jeg kjente litt anløp til panikk over å ha så mange veps nærme huset. Men siden ingen andre brydde seg om det, prøvde jeg å late som om det var en helt hverdagslig ting.

Til slutt kom brønngraverne og målbåndet opp fra brønnen. På en måned hadde to menn klart å hakke seg tre meter gjennom hardt fjell. For et arbeid! Men nå har vertsfamilien og Moskvil vann hver dag. Og i regntiden kommer brønnen forhåpentligvis til å fylles opp og gi vann i overflod.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !