Gullfeber - en fotoreportasje

Opp gjennom historien har gull vært en av de største handelsvarene i Mali. Den maliske kongen Mansa Moussa, reiste i 1325 på pilegrimsferd til Mekka. Med seg hadde han gull som han ga bort til trengende. Mengden gull han ga bort førte til et kollaps i gullprisene i Egypt, Mekka og Medina. Området brukte 10 år på å få opp gullprisene igjen. Fremdeles er gull en viktig ressurs i Mali. 

De siste årene har aktiviteten tatt seg opp. I stadig nye områder, både i Mali, Senegal og Guinea, blir det åpnet det de kaller tradisjonelle gullfelt. Der folk graver etter gull slik de har gjort i flere generasjoner. Forskjellen er at med metalldetektor og moderne kjemikalier, er muligheten for å finne noe større enn før. Og det tiltrekker seg folk. Jeg har vært på tur på til et gullfelt sør i Mali, ikke så langt fra grensen til Guinea.





Plutselig midt ute i ødelandet der man ikke skulle tro det fantes et menneske åpner veien seg og man ser ut over en stor parkeringsplass med slitne busser og motorsykler, kinesiske trehjulsmopeder og eselkjerrer. Hvor det for tre måneder siden var ingenting, strekker det seg nå en lang rad av boder hvor man kan få kjøpt boller og poteter, bukser, te og smykker. Og bak bodene igjen, så langt øye kan se er det rekke på rekke med hull.




Menn, kvinner og barn trekker opp jord og graver gjennom haugene for å se om de kanskje denne ene gangen kan være den som finner noen små korn av dette fantastiske metallet: GULL.

Alle kjenner noen, eller kjenner noen som kjenner noen, eller har i hvert fall hørt om noen som har funnet mye. Men for de aller fleste er det mye arbeid for litt inntekt. Men litt er mye bedre enn ingenting. Og så lenge man graver har man drømmen.

Arbeidet er grundig fordelt. Mennene jobber i grupper med en leder. Av landsbysjefen får de kjøpt en plass der de kan grave hull, og så setter de igang med å grave. Kvinnene hjelper med å bære bort jorda og hive den i hauger. Hvert tiende lass er hennes og mens hun bærer jord til gruppas haug, bygger hun seg opp sin egen lille haug. Unge menn har investert i metalldetektorer og de går gjennom haugene og leter etter gull. Dersom man finner gull, blir inntekten delt på gruppa. Kvinnene får beholde det de finner i hos seg.
















En dame sitter spent og venter mens haugen hennes blir undersøkt. 

Bortenfor sitter oppkjøperne med vektene sine i provisoriske boder og venter på gullgraverne. De gir fast pris på gullet, men man må ha samlet opp et helt gram før man får solgt det. De som ikke har samlet nok i løpet av dagen, må spare de små bitene sine til de har klart å samle sammen et gram. Det kjøpes for ca 250 kr.

Bodene til oppkjøperne. 

Det er ikke noen låser, politi eller militære å få øye på.
Gullhandlerne sitter der med sine pappkasser
utstyrt med vekt, kalkulator og ganske mye penger....

En mann viser fram dagens fangst. Han må ha 12 gullbiter til på samme størrelse før han har et gram. 

Det som slo meg var stemningen. Jeg har kjørt gjennom gullgraverlandsbyer i Senegal. Det har vært den eneste gangen på alle de årene her i Vest-Afrika at jeg har følt meg utrygg. Hele området var bare unge menn, slitne, avvisende, sultne, fortvilte. Gullgraverfeltet ligger langt fra landsbyene rundt. De som er der må bygge seg midlertidige boliger og all mat må kjøpes. På grunn av kjemikaliene de bruker for å vaske ut gullet må også drikkevannet kjøpes dersom de ikke vil bli forgiftet. Det er mange folk som kommer reisende til disse stedene. De kommer fra ulike land og landsbyer. De kjenner ikke hverandre og stoler ikke på hverandre. Jeg hørt flere historier fra folk som har vært der og som kan fortelle om grove ran og drap. En ungdom var rystet etter at han hadde sett mennesker dø av sult.

Men her var stemningen helt annerledes. Det var som å være på en utflukt. Hele familier var i arbeid. Damer gikk rundt og solgte vann og appelsiner. De som ventet på tur hadde satt over den uunngåelige tekannen. De fleste som arbeider her kom fra nabolandsbyene rundt og mange av dem kjenner hverandre eller er i familie. Men klart det er slitsomt. Å stå og grave i 40 graders varme hele dagen under en stekende sol, det er ikke noe for pyser! Men man har jo alltids drømmen.....






Noen damer har rigget til en restaurant.
Man trenger egentlig ikke så mye mer enn en gryte, noen steiner og litt ved.




En litt mer fancy restaurant serverer kaffe og omelett. Og fotball.
Radioen står på og Mali leder fremdeles 1-0 over Ghana. Men kampen endte uavgjort.  

Bortsett fra slitet og miljøødeleggelsene og forurensningen, er en annen konsekvens de tomme landsbyene. Kommuneledelsen klager på halvtomme skoler og når elevene har reist, reiser lærerne etter. Ikke for å undervise, men for å grave. Når alle reiser for å finne gull blir det få igjen i landsbyen til å dyrke åkrene, ta vare på dyrene og sikre mat til familien. Dette er et stort problem i veldig mange landsbyer i Mali. Regjeringen har forsøkt å tvinge folk til å dyrke ved å forby aktivitet på gullfeltene i regntiden, i juni til oktober, men så lenge forbudet ikke følges opp, har det ikke så mye effekt.

Graving i regntiden er ikke bare synd for matproduksjonen. Det er også farlig. I regntida fylles hullene med vann. Leire er hardt lenge, men plutselig når den et metningspunkt og da blir den helt flytende. Området under var for et par måneder siden fullt av aktivitet i mange hull, men til slutt var det for mange hull og for lite solid jord som holdt bakken oppe, og et stort område raste ut. Heldigvis var det ingen på jobb da det raste.





Bortsett fra metalldetektoren er det ikke mange moderne hjelpemidler å se. 

Kommentarer

Spennende lesning og stilige blider!

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !