Nektet å selge datteren

De fleste her i Mali lever med veldig små marginer og har lite å gå på økonomisk. En statistikk som ble utgitt nettopp hevder at 47 % av befolkningen lever på mindre enn 7 korner dagen. Det er bare nok til å dekke det aller mest nødvendige. Hva gjør man da når man plutselig blir syk og ikke har penger til operasjon? Hva om barna er det eneste man har av verdi? 

En flokk unge jenter, nedlesset av bryllupsgaver,  følger en av venninnene sine (kledd helt i hvitt)
til hennes nye svigerfamilie. 

Det er regntid. I år har regntiden så langt vært god. Der det bare er brunt gress og rødt støv resten av året, er det nå grønt og frodig. Det betyr at folk flest er fornøyde og har lange dager ute på åkrene. For de som ikke har mulighet til å dyrke er frustrasjonen tilsvarende stor.

Landsbyen kledd i grønn regntidsprakt. Hustakene skimtes så vidt bak maisåkeren.

Jeg var på besøk i en av landbyene der Normisjon arbeider. En av lederne i menigheten hadde sendt beskjed tidligere og sagt at han var syk. Da han hørte at jeg var i nærheten kom han på besøk. Mens vi jobbet oss gjennom de obligatoriske tre rundene med kokt te fortalte han historien sin.

Å drikke te er et viktig ritual i Mali. Tekoking tar tid, og da får man også tid til å snakke. Om livet.
Det som er godt og det som er vanskelig. 

Lamin er en hardtarbeidende mann, som vanligvis dyrker mye i regntiden. Men i år hadde han en ulykke i juni, rett for regntiden begynte. Han trillet sykkelen sin langs en grusvei, skled på grusen, falt og slo hofta si. I en måned ble han liggende på sykehus i nærmeste storby. Smertene ble mindre, men foten ble ikke god igjen. Da han hadde ligget en måned på sykehus, fikk han beskjed om at det ikke var mer de kunne gjøre der. Han måtte til et større sykehus i hovedstaden. Men det hadde han ikke penger til. Den eneste kua han eide, hadde han allerede solgt for å betale behandlingen. Nå hadde han ikke mer igjen og selge.

Så Lamin reiste hjem til landsbyen sin. Han kan ikke gå eller bevege den venstre foten, men med en stokk klarer han å hinke seg framover. Det som bekymrer han nå er hvordan det skal gå med familien når han ikke har fått dyrket noe i år. Hvordan skal de klare seg gjennom året? Og hvordan skal han få penger til å bli frisk igjen?

- Jeg vil ikke selge datteren min. Jeg har valgt å heller sette min lit til Gud. 

Lamin ser på meg med et fast blikk. - Det har vært en vanskelig regntid. Gud har gitt meg fire jenter og en gutt. Men de er alle unge ennå. Gutten er yngst av dem alle, og han er ikke sterk nok til å dyrke. Det er flere som har foreslått at å betale brudeprisen og gifte seg med den eldste jenta mi. Hun begynner å bli gammel nok. Men det ville jeg ikke. Det ville være å selge henne. Hver gang det ble uenigheter mellom henne og mannen, ville han kunne si: "Jeg kjøpte deg for at faren din skulle bli frisk. Du må være takknemlig og gjøre det jeg sier." Nei, det ville jeg ikke gjøre mot datteren min. Det er mange nok som gjør det, og folk har sagt at jeg er dum som ikke vil. Men jeg har sagt at jeg heller vil sette min lit til Gud. Jeg håper at han griper inn, men jeg vil ikke selge datteren min!

- Menigheten ville ha hjulpet meg dersom de hadde kunnet. Det er kjærlighet mellom oss, men de har heller ikke penger nok til en operasjon. Derfor kommer jeg nå til misjonen.

Han fikk penger til å reise til Bamako, sammen med bønner om Guds inngripen gjennom helbredelse og velsignelse.


NB! Navnet i historien er fiktivt, men historien er reel.