Kvinnen som ble borte

Hadde hun vasket seg på feil tidspunkt eller var maten for sent ferdig? Resultatet ble i hvert fall at hun ble slått så hun nesten mistet forstanden. 

- Er det noen bønneemner? spurte møtelederen. En av kvinnene i kirken kommer fram. «Vi må be for Koumba,» sa hun. «Hun har en konflikt med mannen sin. La oss be for henne.»  Etter gudstjenesten ble noen av kvinnene stående og snakke sammen. De spurte om jeg kunne være med på besøk og be for denne kvinnen hjemme.

De fortalte at mannen hadde slått henne kraftig og at hun hadde trukket seg inn i seg selv, men ingenting av det forberedte meg på det jeg fikk se da jeg kom inn i på tunet til familien.
Koumba er ellers livlig og glad, trofast på gudstjenesten, flink til å synge og god med barna.
Nå satt hun sammenkrøpet på en stol, med et blikk som ikke så noen ting. Jeg gikk rett forbi henne uten å kjenne henne igjen. De kristne kvinnene som var med meg prøvde å snakke med henne. «Kom nå, Koumba, så går vi inn i hytta di og setter oss.» Hun så på dem, men uten å skjønne hva de sa. En av dem tok henne forsiktig i hånda og da fulgte hun lydig med. Selv om hun haltet kraftig og hadde vond for å gå.

Det er et sjansespill å gifte seg. Som regel kjenner ikke jentene mannen de skal gifte seg med fra før,.
Ikke sjelden gråter de unge brudene høyt når de blir ført bort fra familiehjemmet
 og mot den nye familien de skal bli en del av.

Jeg vet ikke hva de hadde kranglet om, men mannen hadde slått henne voldsomt. Hun endte opp på sykestua både på grunn av slagene og fordi hun måtte få intravenøst. Hun nektet nemlig å spise, drikke og snakke. «Det nytter ikke å snakke med henne,» sa svigermoren. «Hun kjenner verken oss eller barna, og hun har ikke snakket på flere dager.»

Jeg var imponert over de kristne damene under dette møtet. En av dem har gått på bibelskolen vår i Bafoulabé, og det var tydelig at hun hadde lært mye i løpet av de tre årene. Da familien begynte å snakke om at Koumba var besatt, og hva de skulle gjøre for å bøte på det, var hun veldig bestemt. «Nei, Koumba er ikke besatt! En kristen kan ikke bli besatt, og dere må ikke finne på å bruke tryllemidler for å sette henne fri. Det er hjertet hennes som er så såret at hun har gått helt i stå.»

Også de andre kvinnene på tunet kom etter hvert inn i hytta og satt der sammen med oss. De ba oss om å gjøre noe for å få Koumba tilbake.  «Hun er så god. Hun er alltid lydig og underdanig. Vær så snill, gjør noe for å hjelpe henne!» Koumba satt helt rolig på senga og så på hendene sine. Det så ut som om hun lurte litt på hva de gjorde i fanget hennes.

Vi ba for henne og trøstet familien. Mens vi ba begynte Koumba å gråte stille. Det typiske her i Mali er å hysje på de som gråter. «Ti stille med deg. Det er ikke bra. Slutt å gråt.» Men igjen grep de kristne kvinnene inn. «La henne gråte! Det er hjertet som er så fullt av sorg. Det er derfor hun ikke kan snakke. Hun må gråte for å få det ut.»

Jeg var utrolig trist da vi gikk derfra. Det føltes så utrolig håpløst å la henne sitte igjen der.

Noen dager senere var en av kollegene mine, sammen med lederne i kirken, innom Koumba og familien. De fikk snakket både med Koumba og med mannen. Men bortsett fra å gi råd til dem begge, og en tydelig beskjed til mannen om at han har var gått langt over streken, var det ikke så mye mer å gjøre. 

Jeg spurte en av lederne for en kvinneorganisasjon i Bamako om hvilke råd vi kunne gi Koumba. "Nei, hva kan vi gjøre," var svaret. "Det er ikke noen løsning å be henne reise fra mannen. Alle vet at å være skilt kvinne ikke er lett her i landet. For det første så vil hun miste barna sine. Og uten en mann til å forsørge seg og uten økonomisk støtte vil hun være veldig sårbar."
Hun selv jobbet for at kvinner skulle få mer selvtillit og være stolte over seg selv, også når situasjonen de lever i er krevende.  

PS: Koumba heter ikke Koumba og ingen av bildene er av henne. Men historien er sann.