 |
| Illustrasjonsbilde |
I begynnelsen av desember besøkte jeg teamet som jobber i Normisjons nystartede bistandsprosjekt. Teamet består av tre lokale og Normisjons
nyeste misjonær, Geir Arctander Lindahl. De jobber for å endre ungdommers holdninger, slik at de kan se for seg muligheter hjemme, i stedet for å lengte ut til det de tror blir et enkelt liv i Europa. Mens vi var samlet fikk vi enda en påminnelse om hvor viktig dette prosjektet er.
I tre dager skulle vi ha samlinger med hovedkomiteen for prosjektet, og undervisning med prosjekt-teamet. Det ble mange gode diskusjoner, selv om det av og til kunne gå en kule varmt. Ordet "prosjekt" er et magisk ord som åpner opp for bilder av bugnende pengesekker som bare venter på å bli kastet etter folk. Når vi er tilbakeholdene og hevder at det viktigste er de lokale ressursene :Hva kan ungdommene bidra med? Hva jobber de med allerede? Hva vil de videreutvikle?, så er det duket for et kjempe forventningskrasj. Men det er når vi files mot hverandre at vi kan bli skarpe nok til å utføre et godt arbeid (det står visst så i bibelen....).
 |
Her er prosjektteamet i godt humør og fullt av arbeidslyst.
(Moussa Sisoko, Alakafissa Kanouté og Makan Diakité) |
 |
| Ikke noe samling uten te! |
Heldigvis var det viktigste på plass. Te, både under og utenom tepausene, er en viktig del av alle møter og samlinger i Mali. I en av tepausene kom Alakafissa med en dårlig nyhet. Han hadde nettopp hørt på radioen at det hadde skjedd igjen. Over 60 emigranter hadde druknet utenfor kysten av Mauritania på vei fra Gambia til Kanariøyene.
 |
| Illustrasjonsbilde |
Båten hadde reist fra Gambia en uke tidligere med noe over 150 passasjerer. Den 4. desember gikk de tom for drivstoff. Mat og vann hadde de allerede gått tom for tidligere i uka. De forsøkte å nå kysten av Mauritania, men gikk på et skjær. Sterke dønninger gjorde at de ikke klarte å komme i land med båten. De måtte svømme i land. 83 av dem klarte turen, men resten klarte de ikke. 62 lik ble skylt i land, mange av dem kvinner. De ble begravet der på stranden sammen natt, uten å vente på noen identifisering. Familiene deres vil aldri få svar, bare rykter. De fleste ombord var mellom 20 og 30 år, men noen var også mindreårige.
Historien gjør inntrykk, selv om vi har hørt noe lignende alt for mange ganger før. En av de som var med på møtet har selv forsøkt å reise til Europa via Libya. "Når du ser båten, så mister du helt motet. Du har ikke lyst til å dra allikevel." fortalte han. "Men da er det for sent å snu. En av de som var i gruppa mi, han var fra Burkina Faso. Da han så båten turde han ikke gå ombord. Han sa at han ville trekke seg. Da bare kuttet de over halsen hans. Han døde der, og vi måtte begrave ham på stranda før vi gikk ombord. For det er jo ulovlig, så de vil ikke at noen skal kunne si noe om det...." Heldigvis veltet deres båt ikke så langt fra land, og alle kom seg inn til stranden igjen.
En av dagene øvde vi på gruppesamtaler. De ulike medlemmene i teamet la fram en historie med et dilemma. Vi brukte disse historiene som utgangspunkt i samtalen. Det var interessante problemstillinger. Hvordan overbevise noen om å ikke dra, når innhøstingen slår feil? Finnes det andre muligheter? Hvordan overbevise jentene at et godt liv ikke nødvendigvis er å være gift med en mann som aldri er tilstede fordi han er i Europa uten papirer? Jeg syns de ledet samtalen på en god måte. Det er utfordrende å skape håp og tro på en framtid lokalt, slik at ungdommene begynner å jobbe for en endring.
 |
Makan leder samtalen
|
 |
| Ivrige deltakere i gruppedebatt |
 |
| Teamet på vei ut for å ha samtaler i landsbyene. |
Kommentarer