I Mali er det 800 000 slaver

I Mali er det 800 000 slaver. Det er ikke så lett å legge merke til det for en utenforstående. Det er ikke snakk hushjelper som blir behandlet som slaver, eller barnearbeidere. Det er helt vanlige mennesker, som ser ut som alle andre. De går på skolen, kan jobbe seg opp til å bli rike kjøpmenn. Men de er født inn i slavefamilier. Og man kan aldri komme seg ut av en situasjon som man er født inn i. De er født slaver, og kan aldri bli noe annet enn slaver. Det er posisjoner de aldri kan få i samfunnet. De kan ikke gifte seg med ikke-slaver.

Det er ikke like sterkt over alt i Mali. I noen etniske grupper er det ting som ligger langt bak i felleshukommelsen. De snakker ikke om slaver, omtaler ingen som slaver. Men alle vet hvem som er hvem. Slaveri er egentlig forbudt i Mali. I Grunnloven § 2 står det: Alle maliere er født og forblir frie og med like rettigheter og plikter og all diskriminering på grunnlag av opphav, farge, språk, rase, kjønn, handicap, religon og politisk oppfatning er forbudt. I nasjonalforsamlingen har de i tre år jobbet med et forslag om å kriminalisere slaveri. Foreløpig uten å komme i mål.

Det er særlig nord i Mali og vest, i Kayes-regionen, og  at tradisjonen med slaveri står sterkt.
I januar i år brøt det ut et lite opprør i flere landsbyer i Kayes regionen. De som hører til slekter som tradisjonelt regnes som slaver nektet å utføre pliktarbeidet de blir pålagt. De protesterte mot at det er de som må organiserer og tilberede offentlige fester og religiøse høytider. De nektet å være de eneste som bidro når det skulle være dugnad i landsbyen. Da ble de jult opp. Konene deres ble også banket opp, og hjemmene deres ødelagt. Mange av dem valgte å flykte til Bamako. Aktivister, som jobber mot det tradisjonelle slavesystemet, reiste til landsbyen og leste opp menneskerettighetene. De kom ikke lenger enn til : Alle folk er født like, da ble folk rasende og begynte å angripe både slavene og aktivister rundt seg. For de adelige er dette et angrep på tradisjonen og "vår måte å leve på". De hevder at det ikke er noen som ser ned på slavene, men "vi har alle ulike roller å spille i samfunnet". For mange slaver oppleves rollene de er tildelt som en tvangstrøye.

Denne uken leste jeg igjen er artikkel i avisen om en mann som fikk problemer fordi han nektet å stille seg ydmykt nederst på rangstigen. I denne landsbyen er de med familienavnet "Kanoute" slaver, mens "Bathily" er adelige. En gang var imamen bortreist og ikke der for å lede fredagsbønnen. Imamen sin medhjelper, en Kanouté, ledet bønnen istedenfor. Etterpå ble han kalt inn på teppet til landsbysjefen. Som slave hadde han ingen rett til å be foran de adelige og lede bønnen deres. Kanouté nektet å be om unnskyldning, og han ble støttet av resten av familien.  Men det er Bathily, de adelige, som eier jorden, selv om alle har bodd der i generasjoner. Nå nektet de adelige Kanouté-familien å dyrke jorden sin. De fikk ikke dyrket i fjor, og sultet. I år nektet de å bøye seg. En av dem, Bakary Kanouté, ble i oktober overfalt og bortført av flere ungdommer da han trosset landsbyen og gikk ut for å dyrke på det som i alle år har vært åkrene til familien hans.

Paulus sier i Bibelen: "Nå er vi ikke lenger slave eller fri". Jeg tror ikke vi klarer å skjønne hvor radikalt det er. Jeg ser det i kirkene våre også. Skillet mellom hvem som er adelige, som ser på seg selv som naturlige ledere som alle må respektere, og de andre. Jesus kom for å rive ned muren som skiller. Det er litt av en jobb!