Da korona krasjet inn hos meg.


Første uka i mars holdt Normisjons misjonærer i Mali og Senegal misjonærkonferanse. Det var entusiasme og framtidstro. For en opptur!! Og bare 14 dager senere satt vi litt fortumlet alle sammen på forskjellig steder rundt om i Norge. Evakuert på grunn av korona. 

De siste årene har vi vært få misjonærer på misjonærkonferanse. Men i år var vi 20 voksne og 10 barn. Da kan man ikke klage! Jeg er stolt over å få være med på å lede et fellesskap med så mange gode medarbeidere. Arbeidet ser veldig annerledes ut i Mali og i Senegal, men fellesnevneren er misjonærer som møter folk der de er, med de utfordringene de har i livene sine.

I tre dager fikk vi være sammen og dele det vi har av drømmer for lokalsamfunnet vi er en del av og personer vi bryr oss om. Vi fikk også hatt samlinger og gudstjenester på norsk. Bønnefellesskap på norsk, og det å synge kjente sanger sammen, er noe av det jeg savner i Mali. 

Det ble også litt tid til felles sang. På norsk! 


Måltidene ble inntatt delvis på restaurant, delvis på typisk afrikansk vis - sittende rundt et felles matfat. 

Det ble til og med tid til litt avslapping! 

Uken etter misjonærkonferansen var jeg i full gang med en undervisningssamling for rundt 70 ledere fra flere ulike menigheter i Mali. Torsdag 13. mars begynte telefonen å ringe fra Normisjons hovedkontor i Oslo. Norge skulle stenge ned på grunn av koronavirus! Det ble starten på tre intense dager da jeg prøvde å følge med på samlingen vår med et halvt øye, mens jeg stort sett stod i telefonen og snakket med misjonærene i Mali og Senegal, med Normisjons ledelse i Norge, med den norske ambassaden i Mali og andre norske misjonsorganisasjoner. Innimellom skulle jeg også selge stoff som var laget spesielt for årets påske. Det hadde enda ikke gått opp for oss hva slags konsekvenser dette viruset kunne få. Til slutt sprakk det for meg i en av samtalene med Norge. - Jeg er faktisk midt oppi noe her! Heldigvis tok hun det fint, og snakket videre om hvem som burde evakueres og hvordan. 

Litt utsalg av stoff fra bilen min.
Kan ikke si annet enn at en misjonær har en variert hverdag! 

Nå ble hjemreisen mer hektisk enn vi hadde sett for oss. Plutselig begynte flyavganger å bli kansellert. Både Mali og Senegal varslet at de ville stenge ned sine flyplasser for reiser til Europa. Senegal stengte ned sin flyplass mindre enn en time etter at flyene med de aller fleste av våre misjonærer hadde reist. To misjonærer kom ikke med i første omgang. De kom seg heldigvis avsted dagen etterpå via et fly til Elfenbenskysten. I Mali fikk vi avsted de fleste, men vi var tre misjonærer igjen torsdag 19. mars. Jeg snakket med den norske ambassaden den morgen. Etter at begge flyene vi skulle vært med ble kansellert, så det heller mørkt ut. "Dere får belage dere på å bli værende her i Mali en stund framover," sa de. Men plutselig fikk vi telefon fra Normisjons ledelse i Norge. Flyet vårt var ikke kansellert allikevel! Ti minutter senere satt vi i bilen på vei ut til flyplassen i maliske drakter og koffertene halvveis pakket. Vi nådde flyet. 



Plutselig hadde jeg byttet ut ytre og indre kaos med en liten stue i skogen på Glendrange. De to ukene i karantene var god mentalhygiene. De siste 7 årene i Mali har en del av meg egentlig vært innstilt på at en evakuering kunne komme. Sikkerhetssituasjonen har vært krevende og med få lyspunkt. Jeg har laget meg mentale lister flere ganger over det som skal være med til Norge og det som skal være igjen dersom jeg engang må reise fort. Vi har satt opp lister over risikoer som kidnapping, et nytt statskupp, økt tilstedeværelse av islamister.... Men at det skulle være en pandemi fra Asia som fikk meg hjem, det hadde jeg ikke hatt kreativitet til å sette på risikovurderingslista mi.    

Nå er det snart to måneder siden jeg kom hjem. Livet har funnet sin rytme her også. Arbeidet fortsetter både i Mali og Senegal takket være gode lokale kolleger og venner. Lokalbefolkningen står overfor enorme utfordringer, ikke minst når det gjelder matvaresikkerhet og økonomi. Vi i Normisjon vil fremdeles gå med, oppmuntre og støtte. 

Arne Kristoffer og Miriam Haaland hadde sett for seg en fødsel i Senegal i løpet av april. På denne videoen fortelle de om hvordan det var å reise hjem fra Senegal som høygravid: 



Liv og Håkon Simonsen har vært volontører i Mali. De måtte reise hjem et par uker før de hadde planlagt. De forteller om sine opplevelser her: 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan kjenne igjen en terrorist?

Det Erna ikke fikk se

Hva nå Mali?