ENDELIG tilbake i Mali !

Den 17. januar satte jeg meg på flyet på vei fra Gardermoen til Paris. Da hadde jeg vært i Norge i ganske nøyaktig 10 måneder. Jeg var ganske spent. Hvordan var egentlig koronaregler i Frankrike og Mali? Var jeg sikker på å ha alle papirer med meg? Og hvordan ville det bli å komme til Mali? Hadde korona forandret livet der? 

På vei til Gardermoen og flytur ut i den store verden. 

Folk har spurt meg om jeg gledet meg til å reise tilbake. Vel, komfort er ganske vanedannende. Jeg kunne fort vent meg til å pusle rundt hjemme i Norge. Og så er det alle sikkerhetsrapportene og meldingene om utviklingen i Mali. I 2020 var det en økning på 42% på tilfeller av angrep nord og i senter av landet. Det er også en økende kriminalitet med stadig flere ran og innbrudd, også i vest. Håpløshet og dårlig økonomi er ingen god oppskrift for et trygt og stabilt samfunn. Sånne nyheter påvirker meg mye sterkere når jeg leser dem på avstand enn når jeg er i Mali. Sinnsstemningen påvirket også måten å se på Mali på. Det var en merkelig opplevelse å fly inn over Bamako. Et øde landskap i brunt og rødt, med FN - styrkene sine militærtelt og militærfly som dekor. (Det hjalp ikke på at maliske myndigheter også har en kampanje for å rydde opp rundt flyplassen og holder på å rive flere bygninger i området.) Det så ut som en scene fra en film om Sudan eller Somalia. Og hit reiste jeg frivillig! 

Det er godt å være tilbake på kontoret 
Men så kommer vi ut av flyet, og det er som å lande i et parallelt univers. Bortsett fra at de fleste bruker masker, så er det det samme velkjente kaoset på flyplassen. Smilende sikkerhetsvakter slipper meg forbi når jeg må ut for å hente originalen til innreisevisumet mitt. Og jeg kommer like lett inn igjen med bare å hilse og vifte med arket. Det er ingen krav til karantene. Man må bare ha en negativ koronatest som ikke er eldre enn 7 dager. Kjempeenkelt! 

Det er rett og slett deilig å være tilbake på kontoret. Det er godt å komme hjem. Leiligheten og kontoret har stått tomt i 10 måneder, men ser ut som om jeg bare har vært ute på butikken en tur. Etter mange måneder i Oslo med hjemmekontor og sosial nedstengning er det godt å ha kolleger igjen. Mine maliske kolleger virker også glade for å ha meg tilbake. Noe av grunnen er nok at alle sjekkene som jeg signerte før jeg dro i mars nå var oppbrukt, så ingen fikk utbetalt lønn før jeg kom. Men noe var nok også ekte gjensynsglede. 

Litt koronakontroll er det. Alle som kommer på kontoret må ha maske og vaske hendene utenfor. Men i et land med 20 millioner innbygere har det vært registrert mellom 11 og 28 tilfeller daglig den siste uken, så korona kommer ganske langt ned på listen over ting man må passe seg for. 

Selv om det ikke er karanteneplikt her, hadde jeg et litt tilbaketrukket liv den første uka. Tanken på at jeg skulle ha dratt med meg noe fra Oslo eller Frankrike var litt skremmende. Men på søndag var jeg på gudstjeneste. Det var det en del masker å se. Og vi fikk spritet hendene da vi gikk inn. Men avstand.  Det er helt umulig å få til sånn i dagliglivet i Mali. 







Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

I Mali er det 800 000 slaver

Da korona krasjet inn hos meg.