Samling i krisetider

Jeg er alltid nervøs når vi organisere samlinger. Er alt på plass? Vil alt av organisering gå bra? Og så må vi legge til: Klarer vi å organisere uten å spre koronasmitte? Kommer alle deltakerne til å klare reisen uten å bli angrepet? Det er spennende å organisere samlinger i krisetider. 

Den 13. – 16. april organiserte Normisjon en ledersamling for de som enten underviser eller følger opp menighetene som er med i Agenda1. Vi var samlet hele 30 personer fra et stort geografisk område. Vi kom fra ulike land, ulike etniske grupper, ulik kirkevirkelighet, men – og det slutter aldri å fascinere meg – vi kunne allikevel kjenne på et fellesskap og en tilhørighet. 

Det er sosialt også, å være på leir. Det begynner å bli fryktelig varmt. Heldigvis var det ikke mye strømkutt i løpet av dagene, så vi kunne holde undervisningen i et rom med aircondition. På nettene blåste det en velsignet vind. Alle dro ut sengene sine og hang opp myggnetting. Noen trofaste stod for tekokingen, mens resten lå under myggnettingen og snakket med hverandre til de sovnet. Det er mange viktige samtaler som blir tatt sånn på sengekanten. 

Deltakerne gjør seg klar for kvelden. 

Korona
Vi forsøkte oss på noen koronarestriksjoner. Det var påbudt med munnbind inne. Det var faste grupper som spiste sammen og drakk te sammen. (Å forby felles måltid eller tedrikking ble ansett som umulig.) Det var håndsprit og dunker til håndvask flere steder på området. Vi hadde ikke fellessang. Det var kanskje det som fikk mest kritikk. Å samles og ikke kunne synge lovsanger sammen! Nei, det var for kjipt.

Det er en spennende reise
Det er utrolig spennende å være med på denne Agenda1 – reisen. For fire år siden kom et team fra Norge og hadde hele opplegget. Jeg var så redd for at sikkerhetssituasjonen i landet skulle gi dem kalde føtter, for jeg følte at det hastet. Vi måtte få på plass gode strukturer og en undervisning som utruster kirkene våre for de utfordringene som kanskje kommer om ikke så lenge. 

Denne gangen hadde jeg en undervisning, alt annet av undervisning og organisering ble ordnet av den nasjonale komiteen. Det er stadig flere som får en bedre forståelse av det vi holder på med. Og flere av disse som nå var på kurs er i stand til å undervise videre til andre. Vi fikk en «koronasituasjon» midt oppe i det hele, så i de to dagene hvor vi hadde undervisning var jeg mer ute i telefonen enn inne i salen. Det var trist for meg, men det gjorde ingen forskjell for undervisningen og opplegget! Vi er et team som jobber sammen, og alle i teamet vet hvor vi skal hen, så ting gikk av seg selv. Det er utrolig deilig opplevelse!

Sikkerhet

Noen av deltakerne kommer fra områder øst i Mali der de lever under et dobbelt press. Etniske konflikter gjør at de er utsatt for trusler fra andre etniske grupper. De blir utsatt for press fra sine egne fordi de er kristne. På tidligere samlinger har de sagt at de redde. Når jeg spurte dem nå svarte en: "Nei, vi er ikke redde lenger. Du vet at det kommer til å skje deg noe en dag, så du må bare ta hver dag som den kommer." Da vi delte bønnemner  sa en annen: "Vi lever fritt inne i byene. Men reiser du mer en et par kilometer utenfor byen så vet du at du enten kommer til å miste det du eier eller miste livet. Vi fortalte ingen av naboene at vi skulle hit til Bamako. Vi snek oss ut mens det enda var mørkt og tok bussen i hemmelighet." "Vi deler evangeliet med andre. Men bare med de vi stoler på. Vi må være sikre på at de ikke vil angi oss," fortalte en annen. 

Bare en uke etter denne samlingen var en av de som har vært med i Agenda 1 på reise. Bussen han satt i ble stoppet av en milits av jegere. Alle fulanimenn ble tvunget ut og bortført.  Damene fikk lov til å reise videre. Det var hevn for at fulani islamister hadde bortført en gruppe jegere uken før. Heldigvis gikk det bra denne gangen. Etter forhandlinger ble de sluppet fri dagen etterpå. Men dette er trusler som folk lever med hver dag. 

Jeg leste i profeten Sakarja her om dagen. Av og til er det jo sånn at noe du leser slår inn i deg. Der gir Gud løfter til de som er igjen i Jerusalem etter plyndringer og angrep. Han sier at det skal ikke alltid være sånn. Igjen skal gamle kunne sitte og drøse på torget uten frykt. Igjen skal unger kunne leke fritt, også utenfor bykjernen. Selv om det jeg ikke klarer å se hvordan Mali skal komme seg ut av denne spiralen av vold og hat, så må jeg håpe på at Gud ser veier som vi ikke ser.     

Så sier Herren over hærskarene:

Igjen skal gamle menn og kvinner

sitte på torgene i Jerusalem,

alle med stav i hånden

fordi de er så gamle.

Torgene i byen skal fylles

av gutter og jenter som leker.

Så sier Herren over hærskarene:

Om dette ser umulig ut

for dem som er igjen av folket på den tiden,

skulle det være umulig for meg?

sier Herren over hærskarene.

Sakarja 8, 4 - 6