Blåtur med jobben!

Jeg er velsignet med kolleger som er flinkere enn meg til å organisere og arrangere. Hadde noen spurt meg, ville jeg sagt: "det er vel ikke nødvendig å dra med alle på tur", "vi har ikke tid nå, kan vi gjøre det en annen gang" og "uff, det blir så styr.." Heldigvis var det ingen som spurte meg, og i går drog vi ut 5 biler lastet med sekretærer, vakter, administrasjonssjefer, hushjelper, prosjektarbeidere, direktører og vanlige misjonærer. Vi reiste til Siby, en landsby ca 5 mil fra Bamako. Der er det et fjell som ser ut som en regnbue eller bro. Historien sier at det var en av hærsjefene til Soundjata Keita som laget buen. Før et stort slag ble alle hærsjefene bedt om å vise hva de kunne. Kamandjan Kamara, kongen av Siby laget da et hull i fjellet med sverdet sitt. Det er et ganske imponerende hull. Historien førte til en opphetet debatt blant turdeltakerne. Var dette en sann i historie eller var det løgn? Det er sant at folk i "gamle dager" var mye sterkere og mektigere enn dagens folk, men det var vel grenser selv for dem? Hadde vi fremdeles hatt disse kreftene hvis ikke alle de sterkeste og klokeste var blitt tatt som slaver og skipet ut over havet? Nok en gang må jeg bare innse at vi har så utrolig forskjellig virkelighetsforståelse. I den ene øyeblikket sitter du og snakker vanlig med noen og plutselig er dere på to forskjellige planeter. Det er til tider frustrerende, men utrolig spennende! 
For de aller modigste gikk det også an å klatre opp på oversiden av buen. Jeg er ikke av de aller modigste, men jeg er lett å trekke og jeg liker ikke tanken på at noen skal få med seg en artig opplevelse som jeg ikke er med på. Halvveis opp i fjellsida var jeg ganske irritert over den delen av meg som så lett lar seg trekke med. Og den flotte utsikten ble hemmet litt av vissheten om at det ikke fantes noen alternativ fluktvei ned. Men jeg overlevde og trygt nede kunne jeg hevde at det jo er sunt å utfordre grensene sine litt. 


For meg var jo alle historiene helt nye, men mine maliske kolleger hadde lest om Siby og Kamara- slekten i historiebøkene på skolen og for dem var det kanskje enda større å være der.

Vi kom hjem sent på ettermiddagen slitne, mette og trette, men veldig fornøyde og med masse opplevelser.
Heia for blåturer ; )