Jeg fikk en oppringning av pastoren i en av Normisjons menigheter her i Bamako rett før helgen. Om jeg kunne komme til dem på gudstjeneste på søndag. Det skulle nemlig være direkteoverføring på radio, og noe slikt hadde de aldri hatt før. Ja, da hadde jeg ikke så mye valg da. Jeg hadde planlagt å komme i god tid, for det må man jo når man skal på radio. Direktesendt til og med. Men det er alltid så utrolig vanskelig å komme seg ut døra, så da jeg kom til kirken var jeg 10 minutter for sen. Men utenfor stod alle de voksne og snakket sammen, barna løp rundt og lekte. Bare ungdomskoret hadde gått inn og begynt å lage godstemning. Radiomannen så vi ingenting til. Hadde han glemt oss? Hadde han reist til en annen menighet? Hadde han tatt feil av datoen? Folk stod i sin fineste stas, men begynte å bli litt urolige. Tenk om det ikke blir noe av?
Heldigvis, bare en halv time for sent, kom det susende en radiomann på moped. Jeg speidet etter bilen med alt radioutstyret, men så ikke noe mer enn en enslig radiomann. Han hilste høflig på lederne i menigheten og så gikk vi inn for å begynne gudstjenesten. Radiomannen satte seg ved et bord foran. På bordet la han en liten opptaker. Kanskje jeg hadde misforstått? Det er jo fort gjort. Kanskje det ikke var direktesending allikevel?
Men etter å ha riggt seg til, trakk radiomannen opp en telefon. Han slo et nummer og la av røret. Og så var vi på radioen på direkten! Ikke den løsningen jeg hadde sett for meg, men kreativ var den i hvert fall.
 |
Radiomann, Paul, med alt sitt utstyr: en opptaker og en telefon!
|
Jeg vet ikke hvilken lydkvalitet det var på det som kom ut i stuene i de tusen hjem, men i kirka var det i hvert fall stor stemning. Jeg har aldri hørt koret synge så bra, og selv om det var radiosending hadde de øvd inn skikkelig stilige bevegelser.
 |
| Koret, som for anledningen også har fått nye korkapper. |
En del ungdommer fra Vest-Mali, der Normisjon har mesteparten av arbeidet sitt, har kommet til Bamako for å studere. Vi prøver å oppfordre dem til å finne en menighet slik at de kan ta vare på troen sin mens de er i storbyen. De har vel vært litt ustabile på gudstjenesten, men nå var de kalt inn for å synge på kassonke. Det skulle høres at dette var en spesiel menighet. Jeg syns de var modige jeg. I alt 7 gutter, der ikke alle av dem er velsignet med alt for gode stemmer, stilte seg opp og sang. Trommistene i koret prøvde å følge dem, men et par av kassonkeene måtte ta over trommingen. Det er veldig forskjellige rytmer fra den ene etniske gruppen til den andre, og det er ikke så lett å spille til sanger som kommer fra en annen del av landet.
 |
| Ungdommer fra kassonkekirkene våre i aksjon. |
 |
Det var en flott gudstjeneste, men for noen av de minste ble den litt i lengste laget.
Særlig siden temperaturen fort kom opp i noen og 40 grader. |
 |
Etter gudstjenesten var det intervjuer. Her blir misjonær, Pierre Moulna fra Kamerun, intervjuet.
Fremdeles er telefon alt utstyret som trengs. |
Det ble en lang gudstjeneste, og jeg kan fort bli oppgitt over ting som ikke fungere, eller som nesten fungerer. Midt under prekenen begynte telefonen å pipe fordi det ikke var mer batteri igjen, og da var det et styr med å finne en kontakt og ledninger som var lange nok til at telefonen fremdeles kunne stå på prekestolen og sende resten av preknen. Jeg lurte på hvor mange lyttere som skiftet kanal i de minuttene det tok å koble seg opp igjen. Men kanskje det bare er mine norske øyne (og ører).
For det var en flott gudstjeneste. Festkledde folk kom i feststemning. Musikken fortsatte lenge etter at gudstjenesten var ferdig. Ungdommene og damene kaptes om å være mest utholdene i dansen. Og alle følte at de var blitt sett og hørt. Radioen hadde kommet på besøk. Til dem!
Kommentarer