Hvor mange km er det til din nærmeste vannkran?

Etter en dag tilbrakt i en fulanerlandsby er det kvinnenes tur. De vil vise meg hagen sin. Jeg gjør meg klar til å gå med dem, men de protesterer. Det er alt for langt. Vi må ta bil. Jeg fyller opp bilen med damer og kjører avsted. Det er langt og etterhvert er jeg glad for at de inisterte på bil. I denne varmen renner kreftene ut. Selv en liten tur på 2 km hadde nok vært litt i lengste laget, særlig når jeg måtte gå samme distansen tilbake.  
 
 
Vi kjører avsted. Bilen fylles av lyden av disse merkelig lyse fulanistemmene. I begynnelsen henvender de seg til meg bare for å forklare hvor veien går videre, men etterhvert løsner tungebåndet og de kan fortelle mer om seg selv og sin hverdag. Selv om landsbyen deres er en ren fulanerlandsby, så snakker alle kvinnene malinke også, det må de når de er omgitt av malinkelandsbyer, og komunikasjoenen går greit.
 
Endelig kommer vi fram til hagen deres. Selv så seint på året er det mye grønt og fint der. De dyrker det de trenger av løk, bønner, tomater og salat. Hagen ligger rett ved et bitte lite vann. Det synes som et mirakel, for det er så lite, men kvinnen sier at det ikke har gått tørr de siste tre årene.
 

Tre av kvinenne i hagen sin.
 
Hagen ligger inntil et lite vann, som ser ut som om noen har klippet ut bare en del av en elv
og limt den inn på bilde, men glemt å få med løpet videre.


Hver morgen og hver ettermiddag går kvinnene 2 kilometer for å komme til hagen. De har prøvd å grave brønner inne i hagene også, men de har ikke kommet langt, og de har ikke funnet vann. "Og det er problemet vårt," sukker de.
 
 

En av brønnenen i hagen. Den kan ikke være dyp. Kanskje to meter.
 
Hagene klarer vi selv, sier de. "Selv om det kommer innsekter og spiser bladene og ingen hjelper oss med å lage gjerde og vi ikke har annet vann enn det som er ved siden av her. Men vi mangler vann til husholdningen." Det var ingen brønn i landsbyen eller i landsbyene rundt. Den eneste brønnen som var i område var på en slette litt over hagene. Der kom de for å hente drikkevann og vann til matlagingen. Klærne tok de med seg og vasket i det vannet som var i hagen.

Vi trasket opp til den lille gruppen av hus som lå i nærheten. Rett utenfor huset var en liten brønn og en jente holdt på å fylle 20 liters dunker med vann. Jeg kikket ned i brønnen og ble overrasket over at den ikke var dypere. Så gikk vi for å snakke med eieren av brønnen. Sisoko het han og var malinke. Det er fascinerende hvordan uskolerte analfabeter kan håndterer flere språk uten problemer og anstrengelser. De vi kom inn på tunet hilste kvinnen på fulani. Sisoko svarte på malinke. 

Hei hvordan har du det? Takk bare bra. Og dere? Bare bra. Hvordan har konene dine det? Bra. Siste kona min er dratt til hagen? Å da drar vi for å hilse på henne. Hvordan har svgerdatteren din det? Takk bare bra hun også....

Jeg klarte å følge med på samtalen siden jeg skjønte den ene halvparten og vet ca hvordan en slik samtale foreløper. Så slo vi over på malinke. Sisoko hadde flyttet fra landsbyen sin og bodde nå her med sine to koner og barna deres. Han hadde egen hending gravd brønnen som var den eneste i området. Jeg kommenterte at den ikke var særlig dyp. Neida. Den var bare 4 meter, men det var alltid vann i den. De kom fra flere landbyer rundt og hentet vann hele dagen, men den hadde enna aldri gått tom. Og spørsmålet jeg ikke har fått svar på er hvorfor finnes det ikke andre brønner rundt når denne brønnen har så mye vann? Har de ikke prøvd? Har de kommet ned på stein?


 


På vei hjemover spurte jeg dem litt mer ut. Jeg fikk ikke noe forståelig svar på problemene med brønn, bortsett fra at de tydeligvis ikke hadde det i landsbyen. Men de kunne fortelle at alle kvinnen hadde en sparegruppe sammen. Hver uke la hver av dem 200 f CFA i kassen (2,50 kr). Så lånte de ut til hverandre. Nå hadde de ca 3 000 kr i kassen og 3 000 til var ute i lån. De klarte seg godt på mange måter. Men de manglet vann! Siden det begynte å bli litt sent på ettermiddagen før vi reiste hjemover møtte vi en del eselkjerrer fulle av 20 liters dunker. "Ser du? De skal av sted og hente vann. Ser du den også?" Ja, jeg ser jeg ser....

Tilbake i landsbyen kalte kvinnen inn til et stormøte. Etter de vanlige høflighetsfrasene ("Å, det er en stor ære for oss å ha deg her." "Å, nei det er en stor ære for meg å være her, å se hvordan dere arbeider. For et mot!"), kom de inn på problemet med vann igjen. Og hva har misjonen tenkt å gjøre med det? Jeg kunne bare svare som sant var at misjonen ikke har tenkt å gjøre så mye med akkurat det, men at jeg skjønner det er vanskelig og at det beste de kan gjøre er å arbeide hardt selv. Med litt ekstra innsats kommer de til å ha litt mer penger i kassen og da kan de bygge en brønn helt selv.


De var ikke helt fornøyd med svaret, og det var ikke jeg heller. Selv om det er en av de best organiserte og mer ressurssterke grupper jeg har møtt, så har de problemer med noe så enkelt som vann. Det er for galt at de skal måtte slite seg flere km avsted, på gjørme i regntiden, i stekende hete i varmetiden, for å få vann å drikke.

Hvor langt er det til din nærmeste vannkran?





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !