Livet i en fulanerlandsby

Arbeidet som Normisjon driver i Mali er variert og spenner fra bibelskole til brobygging, fra tilrettelegging av programmer for lokalradio til evangelisering. En del av arbeidet er også å drive lese- og skriveoppleæring i fulanerlandsbyer. Som direktør syns jeg det er viktig å kjenne til det arbeidet som skjer rundt forbi. Derfor er jeg denne dagen på vei inn til en fulanerlandsby sammen med Siaka, som er administrator på kontoret i Bamako, og Adama og Oumar, som arbeider med fulanerne.



Vi kjører ca en time gjennom bushen. Siaka mener at vi burde tatt en mer robust og mindre fin bil enn direktørbilen. Men vi er begge slått av landskapet. Snodige fjellformasjoner på alle sider, skog, og store åkre. Mye større åkre enn det jeg har sett tidligere. 

Litt gjørmete og med noen flere riper i lakken. Men vi kom godt fram og bilen fikk hvile seg
 i skyggen av noen trær resten av dagen. 
Først tar vi en liten hilserunde. Så varmer vi opp med litt fotografering. Det er alltid morsomt å bli tatt bilde av og se seg selv og andre igjen. Og for meg gir det muligheten til å få noen fine bilder og meningsløse samtaler. "Diallo, nei jeg gidder ikke ta bilde av noen fra Diallo-familien de er så stygge." "Diakité, du kan bare komme deg hjem igjen, vi vil ikke ha sånne som deg her. Diakité-familien er tyver og stjeler." "Stjeler? Vi? Nå må du gi deg Diallo bare lyver, finnes ikke et sant ord i det du sier." I Mali har de et tøyseforhold mellom ulike etternavn. Litt som svenskevitser, bare dratt veldig langt. Tenk deg at du har en svenske på jobben og hver gang du ser henne, HVER GANG, så kommer du med en svenskevits. Og hun svarer med en kommentar om teite nordmenn, hver gang. Etter 10 år har jeg enda ikke funnet ut hva som er så morsomt med det, men det er en grei måte å komme i snakk på...

Typisk fulanerkvinne, med fletter som henger løst og tatovering rundt munnen. 
 
 
Så ble matter, tepper og puter lagt fram i skyggen under et tre. Det var der vi skulle tilbringe resten av dagen. En av gjeterne ble sendt ut for å se til saueflokken, og litt etter kom han tilbake med dagens middag. Vi nikket godkjennende til den lille væren og så var det bare å vente på middagen. 
 
 
Man har lite igjen for å være søt.
Da kan man bare risikere å bli plukket ut til å være med i middagsselskap.

Adama sammen med landsbysjefen, Diallo. 

Forskjellige folk satte seg ned sammen med oss for å holde oss med selskap og fortelle hvordan de hadde det. Fulanere er egentlig nomader. Dette er fulanere som bestemte seg for å bli bofaste for ca 20 år siden. Nå er det bare en del av mennene som flytter seg med dyra for å finne beite. Resten av landsbyen blir boende og dyrker peanøtter og mais. I tillegg har kvinnene en hage. 

Jeg spurte om det ikke var en utfordring å bo over tre mil fra nærmeste by, særlig i regntiden. Jeg fikk bare et overraskende blikk tilbake. Hva skulle de nå inn til byen etter? De hadde mais og peanøtter i massevis. Det kom faktisk lastebiler inn fra storbyen til dem for å handle. Og kvinnene dyrket løk, salat, tomater, bønner og kål i hagen. Kjøtt og melk hadde de nok av. Nei, hva skulle de ut i verden etter? Og jeg har aldri sett så fulle stabbur, som i denne landsbyen. Selv nå i overgangen til en ny regntid når folk vanligvis sliter, hadde de flere fulle hytter med peanøtter. De kunne fortelle at de alltid hadde minst et års forbruk i reserve.I fjor var det en veldig dårlig regntid og FN hevder at så mange som 1,5 millioner i Mali har behov for akutt nødhjelp. Den nyheten tror jeg ikke har nådd denne landsbyen.

Utfordringen er skole. Det finnes ingen skole i landsbyen. Nærmeste skole er ikke lenger enn 3 km unna, men det er i en malinkelandsby og de underviser på fransk og bambara. "Og ingen av barna her snakker bambara," sier imamen. "Vi vet at utdanning er viktig, men det er ikke noe vits i å sende dem på en skole der de ikke forstår noen ting." I flere år har Normisjon drevet alfabetiseringsklasser i landsbyen, en klasse for voksne og en klasse for barn. Da fikk de i hvert fall lært seg å lese og skrive på fulani. I år har ikke landsbyen klart å få tak i lærer. Men de mennene som sitter rundt oss understreker viktigheten av skolen, og kanskje til neste år...... 


Oumar jobber med alfabetisering og kunne fortelle om utfordringene i landsbyen. 

Man kan nå ikke sitte der uten noe å gjøre. Denne mannen lager tau av gamle klær. 

Og plutselig blir man dratt tilbake til virkeligheten,
 når alle sitter og sjekker facebook på mobilen sin.....

When in Rome.... Det er egentlig ganske slitsomt å ligge en hel dag og tenke på at
dette faktisk er en arbeidsdag.  Men jeg gjorde mitt beste for å passe inn i kulturen.
 
På vei hjemover spurte Siaka: "Hvilke magi er det de fulanerne bruker? Jeg satt hele dagen og så på en av gjeterne. Han gikk og så til sauene og lammene hele tiden. Og så plukket han ut én og én og ga dem mat. Og de andre skubbet seg ikke fram. De bare ventet på tur. Når han skulle gå, ga han bare beskjed til en av sauene og alle fulgte etter ham. Hva slags magiske ord er det de bruker?" De to fulanerne i baksetet, Adama og Oumar, knakk sammen i latter. "Det er ikke magi! Men han kjenner sauene og vet hva de trenger. Og de kjenner ham." Siaka var ikke helt fornøyd med det svaret og satt og tenkte litt. "Dagen i dag har gitt meg et helt annet bilde på en gjeter. Når vi som er bambarafolk leser at Jesus er vår hyrde, så ser vi for oss en mann med kjepp som går bak dyrene sine og slår dem. Men hos dere så er det ikke sånn. Der er en gjeter en som går foran, og dyrene følger fordi de vet at han vil dem vel." Og så hadde vi plutselig fått med oss en andakt også på vei hjem.

En av gjeterne var stadig opptatt av at lammene og sauene
 som var igjen inne i landsbyen hadde det de trengte. 



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan kjenne igjen en terrorist?

Det Erna ikke fikk se

Hva nå Mali?