Alfabetisering - for en varig fred!

Den 8. september feiret vi den internasjonale alfabetiseringsdagen. I Mali har Normisjon vært en pådrivere for det å bruke lokalspråk. Vi har vært med på å  sette standard for skriftspråk på lokalspråkene kassonke og malinke. Og vi jobber med bibeloversetting til begge språkene. Derfor ble vi også invitert til den høytidelige markeringen av alfabetiseringsdagen her i Bamako. Jeg var glad for at jeg hadde tatt på meg finklærne, for da jeg kom fram til konferansesalen var den allerede full av folk i rik damask med fine broderier og tunge smykker. Siden jeg på en måte representerer overklassen her, ble jeg geleidet bort til en stol på nest første rad. Klemt innimellom en ordfører og en, helt sikkert, veldig viktig dame. Så jeg gjorde mitt beste for å se viktig ut også. 

Tema for dagen var: Alfabetisering, uten den ingen varig fred. Språk er kommunikasjon og kommunikasjon er grunnleggende for utvikling og fred. 

En teatergruppe hadde laget et sketsj over temaet. Landsbysjefen fikk alle til å le da han skulle lære vekk en magisk formel for å holde slanger borte. Det gikk bra en stund, men så snublet han i ordene og klarte ikke å huske hvordan den var. Om de bare hadde kunnet skrevet den ned. Da hadde de ikke glemt all kunnskapen til de gamle. 

Videre i teaterstykket kom det et bistandsprosjekt til landsbyen. En av dem som ledet prosjektet var en mann fra nord-Mali. Landsbyen lurte litt på hvordan de skulle klare å kommuniserer, før tuaregen fra nord avslørte at han kunne bambara. Han hadde nemlig lært å lese og skrive på lokalspråk, så han kunne både tamashek, arabisk, dogon og bambara.  

Prosjektfolkene stilte ett krav. De ville ikke begynne arbeid i en landsby dersom det var konflikter der. I denne landsbyen var det konflikt mellom jordbrukerne som var bambara og fulanerne som er gjetere. Men etter litt samtale skjønte de at for å ha fred måtte de kunne snakke sammen. Den sjalu ektemannen ga kona si lov til å gå på skolen og fulaneren lovet å sende både koner og barn på lese- og skriveundervisning. Til og med kuene skulle få undervisning. 

Det var mye lått og løye. Alle de offisielle personene som hadde sett så strenge ut i sine fine dresser og drakter knakk sammen i latter og hang over stolen eller naboen. Men poenget i stykket var klart. For å ha fred må vi ha følelsen av fellesskap. Fellesskapet vokser fram gjennom forståelse, og forståelse får vi gjennom undervisning.

Landsbysjefen fikk alle til å le da han surret med de magiske formlene. 

En sjalu ektemann nektet kona si å gå på lese- og skriveundervisning.
Men til slutt skjønte han at det var det som skulle til for at landsbyen skulle utvikle seg. 

Lederen for UNESCO i Mali snakket om situasjonen på verdensbasis. I verden er det rundt 781 millioner voksne som verken kan lese, skrive eller regne på sitt eget språk. 250 millioner barn kan ikke lese en eneste setning, selv om mange av dem har vært 4 år eller mer på skolen. Det er en kjempeutfordring, både å få barn og unge på skolen, og å få god nok kvalitet på skolen slik at barna lærer noe der.

Utdanningsministeren sa i sin tale at det i Mali er 68 % analfabeter. Og hun spurte: Hva er demokrati dersom tekstene som regulerer samfunnet bare er kjent av de få som kan fransk? De fleste innbyggerne i Mali har ikke muligheten til å lese bruksanvisning på medisiner, unngå fare som er varslet av et skilt eller hjelpe barna på skolen. Hvordan kan vi bygge et land av analfabeter når vi vet at analfabetismen gir grobunn for fundamentalisme, tradisjonalisme og intoleranse? Det blir ikke fred dersom det ikke er tillit mellom de ulike folkegruppene. 

Ivrige journalister gjorde det litt vanskelig for andre å få mer av et glimt av utdanningsministeren. 

Til slutt ble det vist film om vellykkede alfabetiseringsprosjekter.  En av personene som ble intervjuet var en  stortingsrepresentantene. Han har gått opp til 6. klasse på skolen, men som voksen begynte han på lese – og skriveundervisning på lokalspråket, bambara.  Etter hvert ble han lærer og senere lærer for nye lærere. Han studerte jordbruk på bambara og ble leder for en jordbrukskooperativ. Senere begynte han i lokalpolitikken og sitter nå i parlamentet. Han fortalte at han kunne nok fransk til å lese dokumenter, men alle innleggene han holdt var på bambara.  Han er et godt eksempel på en som er forankret i egen kultur, men åpen for nye ideer og tanker.

I min iver etter, en eller annen gang, å bli lagt merke til i media, har jeg denne gangen klart å komme meg på malisk nyhetssending. Dersom du følger linken under vil du 21.13 minutter uti sendingen få et glimt av meg. 

Link til ORTM, malisk nyhetssending

Selvfølgelig, så er det mange flotte taler og fine ord i sånne settinger, men da jeg satt og hørte på de forskjellige innleggene ble jeg fylt av takknemlighet for at vi får lov til å være med på et viktig arbeid. Prosjektet "Helsehagen" i Tomora driver lese- og skriveklasser i 23 landsbyer. Hvert år lærer rundt 100 nye voksne og ungdommer å lese, skrive og regne på sitt eget språk.

Bilder fra Normisjons prosjekt: En av elevene er framme på tavla for å vise hva hun har lært.
Og minstemann har hun med på ryggen. 

Bilder fra Normisjons prosjekt: Enkle klasserom, men ivrige elever.
Alfabetiseringsklassene holdes ofte midt på dagen. Det er da damene og jentene har fri.
De er ferdige med formiddagsmaten og har enda ikke begynt med å tilberede middagen. 

Elevene i alfabetiseringsklassene får undervisning i hygiene og helse, og kan selv lese brosjyrer om jordbruk. De kan holde møter og skrive referater over hva de har bestemt. Kvinnene kan starte sparegrupper og holde nøye oversikt over hvem som har betalt hvor mye. Det er et lite arbeid i den store sammenhengen, men det er med på å legge grunnlaget for utviklingen av et lokaldemokrati.

Etter å ha vært med på en internasjonal alfabetiseringsdag er jeg sikker på at det er et nyttig og nødvendig arbeid!