Det nye testamentet på malinké er på vei, men det er en lang vei å gå.

Hilsninger er viktige i Mali. Når man møtes bruker man god tid på å forhøre seg om helse og velvære til alle mulige slektninger. Når vi prøver å ha møter kan det være litt irriterende.  Man får bare så vidt begynt på en setning, så kommer det en ny person inn som alle må hilse på og han har ikke før satt seg og foredragsholderen begynner på setningene igjen før en ny person kommer og så er det hele hilsestyret igjen. 

Så jeg visste jeg burde være der på tida. Jeg hadde planlagt å komme tidlig for å starte opp sammen med dem, men plutselig fikk jeg noe viktig å gjøre på kontoret og så ble jeg et par timer forsinket. Da jeg endelig kom fram dit de satt og jobbet stoppet jeg i døra for å hilse. Jeg hadde til og med forberedt en liten tale om hvor viktig arbeid de holdt på med er. Men selv om det var selveste direktøren som kom på besøk, var det så vidt de 14 personene i rommet hadde tid til å titte opp fra bøkene.  En stol ble tryllet fram for meg og satt i et hjørne og uten mer oppstyr fortsatte de der de var. Det var da jeg skjønte at dette virkelig er et viktig arbeid. 

Dypt konsentrerte malinkéer. For opptatte til å hilse til og med. 
Normisjon startet opp arbeid blant folkeslaget malinké i 2001. Siden det tid har det vokst fram små grupper av kristne over et stort område. Malinkéspråket ligger tett opp til bambara, og vi har brukt bibel og liturgi på bambara. Men det er noe annet å ha det på sitt eget språk. Etter å ha snakket om det lenge, fikk vi endelig startet opp et lite oversetterteam i 2012. Teamet består av en oversetter som er malinké og en teolog fra en annen folkegruppe. Vi har sårt behov for en person til, helst en litt yngre person som er malinké og som har litt utdannelse. Slike personer er ikke lette å finne. Vi hadde en person nesten inne, men så reiste han til Libya, som så mange andre ungdommer, for å prøve å komme seg over til Italia og Europa. Men det teamet vi har, har nå jobbet med å oversette evangeliene. For første gang skulle de prøve ut tekstene på andre.

Derfor var 14 personer samlet. I en uke satt de sammen og leste høyt en og en setning fra Lukasevangeliet. Og så diskuterte de. Er dette malinké eller er den setningen påvirket av bambara? Hva betyr egentlig det ordet? Blir meningen forandret dersom vi bytter det ut med noe annet? Noen fulgte med i tekstene som var gitt dem. Mange kan ikke lese godt nok til å følge med på teksten, men de kan høre og de kan malinké.  Jeg hadde vært litt urolig på forhånd og lurt på om de turde å protestere på dårlige løsninger i teksten når det var en pastor og en lærer som stod foran dem. De bekymringene viste seg å være grunnløse. Alle var aktivt med i diskusjonen. En av deltakerne bare blåste av meg da jeg kommenterte hvor frimodige de var. "Det er jo vi som kan malinké. Det skulle bare mangle!"

Oversetterteamet:
lærer Tunkara leser gjennom teksten setning for setning og pastor Diarra noterer endringer. 
Refrenget de to dagene jeg var der var: "Vi trenger mer! Vi trenger lese- og skriveopplæring. De kristne må lære å lese på malinké ellers er det ikke noe poeng i å oversette. Og vi selv trenger med undervisning i språket vårt." Selv etter at jeg hadde reist fra dem fikk jeg den samme bønnen på telefon. "Takk for alt Normisjon har gjort så langt. Takk for at dere løfter opp språket vårt, men vi må lære mer om vårt eget språk!"

Jeg kan bare si meg enig, men akkurat nå har jeg ikke flere folk til å styrke arbeidet. Og det er min bønn at nye misjonærer må komme ut og ha en drive for oversetting og språkarbeid.

Det er i hvert fall et behov. Selv de som hadde vært kristne lenge satt med stjerner i øynene. "Gud taler alle språk. Det er så annerledes å høre ham snakke mitt."

For en forandring. Å høre Guds ord på mitt eget språk! 




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår