Reisebrev fra Madagaskar

Madagaskar, krydderøya, der Afrika og Asia møtes, har i norske ører en klang av misjon og lang norsk historie. Jeg hadde aldri trodd jeg faktisk skulle komme meg hit og få sett landet selv, men plutselig fikk jeg muligheten. Digni, en paraplyorganisasjon som fungere som mellomledd mellom norske misjoners bistandsarbeid og NORAD, hadde planlagt et møte i Mali. På grunn av uroligheter i sommer, ble nettverksmøte flyttet til Madagaskar. Jeg flyttet med, sammen med to kolleger fra Normisjon i Mali og 45 andre som jobber i prosjekter drevet av norske misjonsorganisasjoner. 

Vi landet i hovedstaden, Antananarivo, midt på natta. Allerede dagen etter var vi på vei til Madagaskars tredje største by, Antsirabe. For meg, som bare er vant til Vest-Afrika, var det som å tre inn i en helt annen verden. Turen tok fire timer og jeg ble ikke enig med meg selv om landet føltes mest som Asia eller Sør-Amerika. Madagaskar ligner i hvert fall ikke på mitt Afrika.

Antananarivo (som jeg til min lettelse fant ut bare kalles Tana) i bakgrunnen. 
  
En av de mest kjente plassene i Tana, omkranset av vakre lilla trær (jacaranda).

Antananarivo er en gammel by. Den ble grunnlagt i 1625 og er en av de få hovedstadene i Afrika som var hovedstad og storby før kolonitiden. Navnet betyr "byen av de tusen", etter antallet soldater som ble brukt for å beskytte byen under de første kongene. Opprinnelig var alle bygningene bygget i tre. Det var til og med forbudt å bygge i stein. Tre ble forbundet med liv og vekst, mens stein symboliserer jorden og død. Hvem vil vel bo i noe som tilsvarer en grav? En dronning omvendte seg til kristendommen og opphevet forbudet mot å bygge i stein i 1869. 

Jeg ble fryktelig fascinert over området vi kjørte forbi fra hovedstaden Tana og til Antsirabe, som er hovedsete for den norske misjonen. Vi brukte fire timer på 162 km. Regntiden hadde nettopp begynt, og det var grønne rismarker å se hele veien. Jeg innser at resten av landet ikke er like utviklet som høylandet, men allikevel, det er imponerende å se hvor mye ressurser det er her og hvor hardt folk har jobbet. Jeg var litt uheldig og kommenterte, i et ubetenksomt øyeblikk, til min burundiske sidemann at jeg syns rismarkene med sine sjatteringer i grønt er utrolig vakre. Dermed pekte han ut alle rismarker vi kjørte forbi de neste fire timene. Det var ganske mange.

Rismarker i platåer. 

Gjengen fra Mali: Siaka (som er min nærmeste kollega og arbeider på Normisjons kontor i Bamako),
meg, Karen (kollega i Mali som syklet ned fra Goudnara for å være med på tur) og Temi (nigeriansk misjonær i Mali). 
Antsirabe betyr "byen hvor det er mye salt" og navnet referere til de varme kildene med masse mineraler.  Byen er faktisk grunnlagt av en norsk misjonær! Den opprinnelige byen lå 22 km unna, men i 1872 bygde Thorkild G Rosås et retreatsenter der fordi stedet har et godt, kjølig klima og varme kilder. (Godt klima for nordmenn, fryktelig kaldt for oss som kommer fra Vest-Afrika.) Den nåværende byen vokste opp rundt dette senteret. 

Siaka og meg ved statuen av Antsirabes grunnlegger. 

Her er byens eldste bolig. Senteret for norske misjonærer
som ville slappe av og  trekke seg tilbake til et kjøligere klima. 

Gatenavn: Rue Stavanger (eller Stavangergata) vitner om sterkt norsk nærvær. 

Den første dagen på seminaret vi var på, opplyste de at Madagaskar er det 5. fattigste landet i verden. Vi diskuterte det en del. For oss som kom fra Mali, Senegal, Burundi, Kongo og Elfenbenskysten var det vanskelig å forstå. Den delen av landet vi fikk se var frodig. Husene var mye finere enn det vi har i våre afrikanske land. Antsirabe, som bare er den tredje største byen på øya, har store flotte hus og asfalterte gater over alt.

Men Antsirabe blir også kalt pousse-poussenes by, etter de mange håndtrukne vognene som brukes for å frakte personer rundt i byen. De som arbeider med dette må betale dagleie for vognene og sitter igjen med veldig lite penger selv etter en hel dags arbeid. Til og med min maliske kollega ble sjokkert. "Jeg har ikke sett et eneste esel siden vi kom hit. Her bruker de mennesker som trekkdyr."

Arbeidsdagen som drosje består i å springe barbeint rundt i byen. 


I dag lever 87,7 prosent av landets befolkning under fattigdomsgrensen (dvs at de har under 1,25 doller per dag å leve for). I 2008, før et statskupp som førte landet ut i flere år med politisk ustabilitet, hadde landet en økonomisk vekst på - 12 prosent. Og de har i dag en veldig svak økonomisk utvikling. Landet er også avhengig av turister. Før kuppet i 2009 kom ca 400 000 turister årlig til landet. Selv om det igjen er turister her, så har de ikke kommet opp på det nivået.

Selgere utenfor hotellet. Vakre, broderte duker ble solt for ca 150 kroner. 


Nå var vi ikke på Madagaskar for å være turister. Vi var på et nettverksmøte med folk som arbeider i utviklingsprosjekter støttet av Digni. Men mer om det møtet og inntrykkene derfra kommer neste uke. 


Kilder: 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

17. mai med utfordringer