Om terror og frykt i Mali

Forrige fredag begynte ganske rolig. Jeg kom på jobb, innstilt på å ta et par timer på kontoret før jeg skulle avspasere resten av dagen. En tidligere arbeider kom innom for å hilse på. Det hadde vært et ran eller noe i nærheten av kontoret der han jobber (i nærheten av Radisson Hotel), så alle arbeiderne hadde fått beskjed om å dra hjem. Vi snakket litt om løst og fast før jeg slo på PC'en. Der kom det ganske raskt opp en melding på skype: "Ser på NRK at det er et skyting på Radisson Hotel." Så begynte telefonen å ringe og så var en uvirkelig dag i gang. 

TV bilder fra den maliske statskanalen, som viser resepsjonsområdet på hotellet. 

Resten av dagen brukte jeg i telefonen og på mail, med Normisjons ledelse i Norge, med ambassaden, andre norske i Mali og diverse journalister. "Hvordan går det? Hva skjer nå? Føler du deg trygg?"

Hendelsene tror jeg er godt nok kjent. To bevæpnede menn kom seg inn på Hotel Radisson i Bamako rundt kl 7 forrige fredag. De tok de 170 gjestene og ansatte som gissel. Maliske militære aksjonerte etter hvert, støttet av franske og amerikanske soldater. Da alt var over var 21 personer drept, 19 sivile, begge terroristene og en malisk politi. 

Ennå er det usikkert hvem som stod bak, men tre ulike terroristbevegelser har tatt på seg ansvaret: Ansar Dine, som har vært den mest aktive gruppen nord i Mali, al-Murabitoun ledet av Mokhtar Bel Mokthar, som stod bak angrepet på Statoils anlegg i Algerie i 2013 og Frigjøringsfronten for Macina (MLF), en nyere gruppe som er knyttet opp til fulanifolket. Den siste gruppen stod antakelig bak angrepet på et hotell i Sevare i august. Alle gruppene har både ressurser og muligheter til å gjennomføre et slikt angrep.

Det jeg syns er interessant i etterkant er de ulike reaksjonen.  De første spørsmålene fra folk i Norge var "Har dere tenkt å evakuere nå, stoppe arbeidet og komme dere hjem?" Mens her fortsatte livet som vanlig. Jeg var på besøk hos noen maliske kolleger dagen etter angrepet i Bamako. Det var først da jeg kom hjem at det slo meg at vi ikke hadde snakket om terrorister i det hele tatt. Hvorfor reagere vi så forskjellig?

Overskrift fra France 24 sine sendinger.
1) Media
Den 13. november, da angrepene i Paris skjedde, var jeg på landsbygda her i Mali. På lørdag formiddag skulle jeg i et møte. - Har du hørt at de har drept 130 personer i Paris? spurte en av møtelederne meg da vi skulle til å gå inn. Nei, det hadde jeg ikke hørt om og det hørtes helt uvirkelig ut. Det ble ikke snakket så mye mer om det. Vi var opptatt av andre ting. Først på søndag kveld kom jeg hjem til Bamako, fikk skrudd på radioen og koblet meg opp på internet. 

En uke senere skjedde det plutselig her i Bamako. Da måtte jeg holde meg oppdatert. Som leder for Normisjons arbeid her måtte jeg jo vurdere situasjonen. Dessuten drev folk og ringte hele tiden og ville ha kommentarer på hvordan det gikk! Men all informasjonen jeg fikk var fra internet og radio og samtaler med personer andre steder i byen. Mine maliske kolleger her på kontoret fortsatte arbeidsdagen sin, men vi satte oss sammen ute for å høre på nyhetene på radioen hver time. 

Jeg har ennå ikke sett et eneste tv-bilde av terroren, verken i Paris eller i Bamako. Jeg har bare lest og hørt om det. Det skaper helt andre inntrykk enn om TV'en hadde stått på hele tiden og sendt bilder og historier om vitner og pårørende og hatt eksperter som uttalte seg og understreket faren for at det også kan skje igjen. Her. Hos oss.

Vi vet at det er mulig. At det antakelig kommer til å skje igjen. Men vi har ikke fått utmalt med bred pensel hva det er vi bør frykte.

Og er det sikkert at det er det som får mest oppslag i media er det som er farligst? Ennå tror jeg trafikken og malariamyggen er en mye større trussel enn terror i Mali. I 2014 var det 3 700 personskader i Bamako etter motorsykkelulykker. 1 000 av dem endte med dødsfall. Det er bare motorsykkelulykker og ikke andre trafikkulykker, og bare for Bamako, ikke resten av landet! (For å sammenligne med Norge, så døde 147 personer i trafikken i 2014.)


2) Toleranse for usikkerhet. 
Jeg er ganske sikker på at terrorfaren er like stor her i Bamako som i Brussel. Men mens Brussel ble stengt ned i flere dager, så fortsetter livet helt som normalt her. Med bare litt flere kontroller i byen og med flere væpnede vakter utenfor restaurantene.  

Hva er det som gjør at man reagere så forskjellig? 
En ting kan være midlene man har til rådighet. Mali har ikke ressurser til å holde hovedstaden stengt i flere dager. En annen ting kan være behovet for kontroll. 

Det er forsket på i hvor stor grad de ulike kulturer tåler usikkerhet. Mennesker liker i utgangspunktet å ha noe kontroll på verden rundt seg og vi har utviklet strategier for å hindre usikkerhet, men man har også funnet ut at ulike kulturer har ulik toleransegrense for usikkerhet.  

Teknologi beskytter oss mot usikkerhet påført oss av naturen.
Loven beskytter oss mot usikkerhet påført oss av andres oppførsel.
Religion hjelper oss til å akseptere den usikkerheten vi ikke kan beskytte oss mot.
(Hofstede 2001) 

I Europa har vi lite toleranse for usikkerhet. Vi har teknologi som kan hjelpe oss med å kurere sykdom, forutsi flommer og holde naturen i sjakk. Lover regulere alle sider av samfunnet, fra agurkens størrelse til påbudt størrelse på bad. Det er bra. Det er godt å leve i et sikkert samfunn. Men det gir lite plass for usikkerhet. Det oppleves nesten som en personlig fornærmelse når noe skjer som ikke passer inn i skjemaet. Når noen dør for tidlig eller noe ikke går som planlagt.  Og når noe stort og skremmende kommer, som terror, så er responsen å lage flere lover, stenge flere grenser og prøve å få kontroll på situasjonen.

Men noen situasjoner lar seg ikke kontrollere. Man kan låse seg inne i frykt for noe som kanskje kommer, men da går man også glipp av livet som er der ute. 



3) Religion
Afrika har en mye større toleranse for usikkerhet. (Fremdeles i følge forskning. Hofstede har mye bra om kultur og samfunn. Let etter det på nettet!) Jeg vet ikke om det er fordi det ligger i kulturen deres å ha mindre behov for kontroll, eller om det er en dyd av nødvendighet. I hvert fall i de fattigste landene, som Mali, så finnes det lite teknologi og et dårlig fungerende rettsvesen, så folk er overlatt til seg selv og Gud.  Afrika kan bare bruke én måte å kontrollere usikkerheten på. Det er gjennom en sterk religiøs tro. Når afrikaneren ikke uroer seg for morgendagen er det kanskje ikke så mye et uttrykk for stor grad av toleranse for usikkerhet, men fordi han vet at Gud uansett rår allmektig, og det er ikke så mye vi mennesker kan gjøre fra eller til. Folk dør. Ting skjer. Men det er allikevel lite vi kan gjøre for å hindre det.  

Kanskje hadde det ikke vært så dumt for oss som kommer fra et godt kontrollert og sikret samfunn å gi litt plass til Gud. Slippe kontrollen for en stund og hvile i at Gud har kontroll, selv inn i det vi ikke forstår eller har oversikt over.  




Et av de vakreste intervjuene jeg har sett etter terroren i Paris er denne samtalen som en far har med sin sønn. Sønnen er redd for de farlige mennene som har våpen, men faren svarer. - De har våpen, men vi har blomster. Kanskje et absurd svar, men som gir håp og mot til å leve videre.



Kommentarer

Interessante refleksjoner etter terroren, Therese!
Enig. Det er verkeleg noko å tenkja over, det du skriv og set i perspektiv.
Jon Prrus sa…
Veldig bra! Tror det er helt sant det du sier om behov for kontroll og kultur for å tåle usikkerhet.

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !