Om keiserinne Leizu og silkelarver

I år 2700 f Kr satt keiserinne Leizu av Kina under et morbærtre og drakk formiddagsteen sin. Plutselig falt en kokong ned i teen. Keiserinnen la merke til at kokongen løste seg opp og ble til fine tråder. Det ble, i følge myten, opphavet til silkeproduksjonen. På Madagaskar produserer de også silke. Tidligere var det bare adelige og kongelige som hadde lov til å bære silke. Mye er forandret i samfunnet, men silken behandles fremdeles veldig manuelt. 

Advarsel før du begynner lesningen: Dersom det mot formodning skulle være noen silkeeksperter som leser dette. Jeg vet at språket er noe hjelpeløst, men jeg har lite erfaring og ikke så stort vokabular når det gjelder silketing.

På Madagaskar har de både "dyrket silke" fra silkeormer og "villsilke". Den "ville silken" blir spunnet av silkeormer som lever vilt ute i naturen. Denne silken er grovere i teksturen og brunere i fargen. Vi fikk være med på prosessen med å lage skjerf av "dyrket silke". 

Silkeormen spiser seg god og mett på morbærblader før den spinner seg inn i en kokong av silketråd. Det er denne kokongen som brukes videre. Fra én kokong kan man få 4000 meter tråd. Det ytterste og innerste laget er ofte skadet, men man har allikevel 500 meter med tynn silketråd av god kvalitet, fra én larve. Kokongene legges i kokende vann. slik at tråden løsner og man får vasket bort silkeslimet, som holder kokongen sammen. 


Hver av disse små kokongen inneholder mange tusen meter tråd! 

En ferdig kokt silkelarve.




"Larvene dør jo i prosessen," sa guiden. "Så vi beholder noen som kan formere seg videre. Men vi kaster ingenting. De kokte larvene spiser vi." Jeg er litt usikker på om han spøkte eller var alvorlig. Lukten av kokte larver er i hvert fall nok til å holde meg borte fra et slikt middagsfat. 

Når silketråden har løsnet drar de den rundt og rundt til hele tråden er løs og kan brukes videre. Flere tynne tråder settes sammen, og til slutt har man en fin og sterk silketråd. Det er en tidkrevende prosess. 


Tynne tråder dras ut av det kokende vannet. 



Når tråden er ferdig spunnet blir den vasket ren for larver og slim og heng opp til tørk. 





Inne i selve "fabikken" satt to jenter og vevde stoffer.Hendene gikk fort. Selv om rommet snart var stappet fult av nysgjerrige turister som stilte alle slags spørsmål, vevde de rolig videre. Av den tynne, tynne tråden kunne de veve et tøy på 2,20 meter i løpet av 1 1/2 dag.





Vegg i vegg med fabrikken lå også et lite utsalg. Årets første "høsting" av silkeormer var nettopp ferdig og langs veggene i det lille rommet hang flotte sjal, både i naturfarger og fargede, fra vill og dyrket silke. Da gruppen vår på 20 hungrige turister hadde vært innom var det ikke mye igjen på veggene. Jeg prøvde å holde ut i det lengste, men det er jo litt stas å ha et silkeskjerf som man vet med sikkerhet hvor kommer fra. 

Innehaveren var veldig fornøyd med dagen. De er 12 personer som arbeider sammen om produksjonen her og de er helt avhengige av turister. Før statskuppet i 2009 kom det rundt 400 000 turister til Madagaskar årlig. Mange var også innom dette lille veveriet. Men siden den gang har det vært mye mindre turister på øya. Da gjør det seg med en dag når beholdningen nesten rives bort. 


Ivrig pruting og diskusjoner på ekte afrikansk vis. 

Lykkelige eiere av helt nye silkeskjerf!
(Karen fra Normisjon i Mali og Ingrid fra Pinsekirken i Kongo.)

For mer informasjon om silke på Madagaskar, eller bare fordi det er gøy å lese fransk...
(Egentlig reklame, men allikevel.)
Wikipedia: om silke

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Bilde
Statsminister Erna Solberg har vært på besøk i Mali. Det er jo veldig stort! Det er faktisk første gang en norsk statsminister er på besøk her i landet. Men hun har kort tid. Innimellom alle besøk til ministere, FN-ledere og soldater, så ble det ikke tid til å se alt. Dette er hva hun kunne ha fått sett hos oss.  Hvis Erna hadde vært på statsbesøk til Normisjon så kunne hun fått møte tre unge og veldig motiverte menn: Makan, Moussa og Ousmane. De arbeider i et prosjekt som har det klingende navnet La oss forandre Tomora, og som passer perfekt for den sittende regjeringens politikk med å begrense innvandring til Europa og skape arbeidsplasser lokalt. I bistandsprosjektet jobber Normisjon sammen med den maliske organisasjonen  Ikke reis over havet  (NPPM = Ne Pars Pas en Mer) Litt oppstilt, men de er ganske livlige og koselige sånn til vanlig. (Fra høyre: Moussa Sissoko, Makan Diakité og Ousmane Kanouté.)  Makan er veldig fornøyd med å ha fått støtte til...
Les mer

17. mai med utfordringer

Bilde
Det er ikke hvert år jeg får anledning til å feire 17. mai. Men i år bestemte jeg meg får å besøke mine tre kolleger i Vest-Mali og se om vi kunne få til en ordentlig feiring. Nå er to av tre kolleger strengt tatt ikke norske og feiringen ble uroet av bekymringer for veistandard og avsluttet med varsel om mer uro i Mali, men alt i alt, så ble det en fin feiring.    Jeg har vært på reise igjen. Og denne gangen fikk jeg ordnet det slik at jeg skulle besøke tre av mine Normisjons-kolleger på selveste 17. mai. Slikt må forberedes ordentlig! Så jeg skrev handleliste og gikk på butikken for å handle inn krem og sjokolade og pølser. Man må jo ha pølser hvis det skal bli ordentlig. Jeg var innom to supermarkeder og kjøpte opp det de hadde. Det ble nøyaktig tre tynne pølser pr mann. Men mer enn det hadde sikkert ikke vært sunt heller.  Jeg var jo egentlig på jobbtur, så mesteparten av formiddagen gikk med til jobbsamtaler, men fra middagstid og utover feiret vi med m...
Les mer

Reisebrev fra Madagaskar

Bilde
Madagaskar, krydderøya, der Afrika og Asia møtes, har i norske ører en klang av misjon og lang norsk historie. Jeg hadde aldri trodd jeg faktisk skulle komme meg hit og få sett landet selv, men plutselig fikk jeg muligheten. Digni, en paraplyorganisasjon som fungere som mellomledd mellom norske misjoners bistandsarbeid og NORAD, hadde planlagt et møte i Mali. På grunn av uroligheter i sommer, ble nettverksmøte flyttet til Madagaskar. Jeg flyttet med, sammen med to kolleger fra Normisjon i Mali og 45 andre som jobber i prosjekter drevet av norske misjonsorganisasjoner.  Vi landet i hovedstaden, Antananarivo, midt på natta. Allerede dagen etter var vi på vei til Madagaskars tredje største by, Antsirabe. For meg, som bare er vant til Vest-Afrika, var det som å tre inn i en helt annen verden. Turen tok fire timer og jeg ble ikke enig med meg selv om landet føltes mest som Asia eller Sør-Amerika. Madagaskar ligner i hvert fall ikke på mitt Afrika. Antananarivo (som jeg ti...
Les mer