Ebola

Overskriften skulle egentlig stått i store lysende bokstaver, men kanskje trekker bare ordet i seg selv nok oppmerksomhet, EBOLA. For et år siden var det en nesten ukjent sykdom, men siden i vår har det nesten daglig vært reportasjer og bilder på nyhetene. Bildene av helsepersonell i plastdrakter gir assosiasjoner til science fiction filmer om verdens undergang. Man kan jo få panikk av mindre. Men ikke her i Mali. Her er vi skånet fra bilder og reportasjer, og folk flest har vært enige om at viruset nok ikke vil tåle det maliske klimaet. 

Det utbruddet som holder på nå startet i februar i Guinea. Det spredte seg raskt til nabolandene Sierra Leone og Liberia. Noen tilfeller har også vært registrert i Nigeria og ett i Senegal, men i begge disse landene har de klart å stoppe epidemien.

Stopp ebola! Og opplysning om hvilke telefonnummer man kan ringe
 for informasjon og for å melde om mistenkte tilfeller. 
Ebola er egentlig en sykdom som ikke er så lett å bli smittet av. Man må være i kontakt med kroppsvæske fra en syk. Men i samfunn der det er så mye analfabetisme og så lite tillit til myndighetene får sykdommen lov til å vokse seg stor. Myndighetene i de ulike landene prøver å informere om hvordan sykdommen smitter, men allikevel fortsetter folk å gjemme bort syke som de steller selv og angripe sykehus og medisinsk personale. I Guinea ble et team med myndighetspersoner, journalister og en pastor som skulle informere om ebola steinet til døde i en landsby. Beboerne hevdet at deres fedre alltid hadde bodd der, alltid hadde spist flaggermus og andre ville dyr og aldri blitt syke før. Så det måtte være helsepersonell som brakte med seg sykdommen.

Og så plutselig var ebola kommet til Mali. En liten pike fra Guinea hadde testet positivt for sykdommen i Kayes, vest i Mali. Dagen etter var byen folketom. Skolene var stengt, markedet og alle offentlige kontorer var stengt. Skrekkhistorier fra nabolandene ble fortalt videre på tun og på arbeidsplasser. Hva nå?

Men så gikk det en dag og to dager og ingen flere var meldt smittet. Nå har det gått to uker og skuldrene har senket seg, pulsen har kommet ned på hvilenivå. Og livet fortsetter som vanlig.

Tidligere i høst har jeg vært frustrert over lite informasjon på TV og radio her i Mali. Regjeringens politikk har vært å si minst mulig for ikke å skremme og skape panikk. Og mens Senegal har stengt grensen til Guinea, har Mali har nektet å stenge grensene. Tanken har vært at stengte grenser først og fremst rammer handelen mellom landene. Folk reiser fram og tilbake som de vil uavhengig av om grenseovergangene er stengt eller ikke. Med åpne grenser har man i hvert fall en liten mulighet til å kontrollere hvem som kommer inn i landet. Og alle som passerer en grenseovergang til Mali må vaske hendene og blir sjekket for å finne en mulig feber.

I september var jeg i Senegal. På grensen satt det en person og målte feberen på alle reisende. 

...og alle måtte vaske hendene før de reiste inn i Mali. 

Etter at det har vært et tilfelle med ebola i landet har det blitt et mye større trykk på informasjon. På TV er det ekstra nyhetssendinger hvor de informerer om ebola og teaterstykker som viser hva man bør og ikke bør gjøre for å beskytte seg mot sykdommen. Telefonoperatørene sender ut tekstmeldinger med telefonnummer som man kan ringe gratis for å få informasjon eller for å melde fra dersom det er mistanke om ebola.

Vi i Normisjon har hatt undervisning med alle våre ansatte. Vi brukte også et teaterstykke for å vise hvordan det smitter gjennom dårlig hygiene og kontakt med kroppsvæsker (blod, oppkast, svette, tårer...). Etterpå snakket vi sammen om hvordan vi kan beskytte arbeidsplassen vår og familiene våre. Nå er folk veldig opptatt av å vaske hender. Og flere steder har man sluttet å håndhilse på hverandre. Undervisningen foregikk ved at vi stilte spørsmål som vi forsøkte å svare på sammen.

Slakteren er tydelig syk etter å ha slaktet flaggermus og andre dyr fra bushen.
Hawa blir syk gjennom veklsepengene hun får av ham. 

Her er slakter og Hawa byttet ut med to hvite skuespillere, men de dør likefullt. 

Arbeiderne i Bafoulabé følger ivrig med på sykdomsscenene.
En arbeider i Bamako kom med et vitnesbyrd om viktigheten av å vaske hender. 
Men et av spørsmålene var vanskelig å svare på uten å bli fullstendig overveldet av en følelse av håpløshet. "Nå er det tiden for malaria. Hva skal vi gjøre dersom ebola sprer seg og vi blir nødt til å gå på sykestua på grunn av malaria for eksempel. Sykepleierne vasker ikke hendene mellom hver pasient og madrassene blir ikke vasket mellom hver pasient. Bør vi ha med oss et rent laken hjemmefra? Hvordan kan vi unngå å bli smittet på sykestua?" Det jeg har sett av sykestuer her, med friske og syke om hverandre, støv og skitt over alt, brukte sprøyter og skitne bandasjer som ligger og slenger i inngangspartiet. Det er et under at noen faktisk blir friske av å ha vært innom. Og hvordan kan et slikt helsevesen stå imot en epidemi når helsepersonell i USA og Spania ikke har klart å la være å bli smittet? Nå ser det ut som om sykehuset i Kayes har klart seg. Så får vi bare be om at det for Malis del stopper her.

Til nå har 4 800 død av ebola. Ebola er en grusom sykdom som det ikke finnes medisiner mot, selv om man har begynt uttesting av vaksiner og medisiner. De økonomiske og sosiale konsekvensene for landene som er rammet er også enorme. Mange land og flyselskaper har reiseforbud til landene og det forverrer levekårene for en allerede hard rammet befolkning.

Men mediedekningen av ebola og pengestrømmen for å stoppe sykdommen skaper også en liten uro i meg. I løpet av 9 måneder har ebola drept nesten 5 000 mennesker. Til sammenligning dør det i verden ett barn hvert minutt av malaria. Det blir 388 800 døde barn siden februar. Men malaria er en stille sykdom uten mye dramatikk og bråk. Bare enda et slitent barn som gir opp og blir begravet av familien.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !