Regnværstur

Det var her om dagen, jeg skulle ut og kjøre med Guri Enger. "Håper det ikke begynner å regne," sa Guri. "Neida," sa jeg. "Det ser jo så fint ut." "Det er meldt regn i ettermiddag," insisterte Guri. "På yr?" spurte jeg. "Men ser du ikke hvor fint det ser ut? Det kommer ikke noe regn i dag."

Vi startet fra Bamako tidlig om morgenen. Det var dagen etter den store sauefesten og nesten helt folketomt i gatene. "Vi sparte en del tid her," sa Guri. "Det er bra for da kommer vi kanskje fram før regnet."

De første 6 timene gikk fort og greit unna, uten problemer av noe slag og snart kunne vi møte M'Boillé, sjåføren vår. Han stod og ventet der asfalten tok slutt og vi skulle ta fatt på 6 mil bushvei. Hver regntid forandrer veiene seg. Lastebiler kjører seg fast og graver store huller i jorder og på bløte steder og mopeder, eselkjerrer og biler begynner å kjøre rundt og finner andre traseer. Så det er vanskelig å finne veien fra år til år. Men sjåføren vår er en kjentmann og det føltes trygt å kunne følge bak bilen hans. "Å, nei og nei. Jeg synes det samler seg skyer jeg," sa Guri.

Veien var overraskende tørr og fin, selv om ingen av oss hadde klart å finne den på egenhånd. Det er ikke så overraskende for meg, for jeg har ikke retningssans. Men til og med Guri med ganske godt utviklet retningssans, innrømmet at hun hadde slitt litt. "Dette går da bra," sa jeg. "Åh, se på de skyene!" sa Guri.

Da vi hadde bare 14 kilometer igjen begynte himmelen på Guri sin side å få en tett, mørk blåfarve. "Hjelp, se på de der. Å, nei ikke se bakover. Der er det enda verre!", stønnet Guri. "Se på min side," sa jeg. "Der skinner sola!"

Men selv jeg måtte innse at det så truende ut. Og de mørke skyene dekket mer og mer av himmelen. Da det begynte å blåse opp, var det bare å kvinne seg opp og vente på det som måtte komme. Og der sprutet det ned fra himmelen. Veiene som hadde vært så tørre og fine var brått blitt til elver som var umulige å stole på. Bilen skjenet fra side til siden mens Guri prøvde å finn ut hvor sent eller raskt hun måtte kjøre. Vindusviskerne gikk for fullt, men det var allikevel bare så vidt vi kunne skimte den hvite bilen foran oss.  Men det var en stor hjelp at han var der og kunne vise oss hvor i elven det var mulig å kjøre.

Du vet når du er i en situasjon der du tenker: "Kjære Gud, kan du ikke trylle meg ut av dette?" Gud tryller ikke, men han bevarer. Og vi kom oss trygt hjem de siste kilometerne også.

Til og med jeg måtte innse at det så litt truende ut, men da hadde allerede regnet begynt å bøtte ned. 

Det som tidligere på dagen hadde vært en tørr og fin vei var plutselig forandret til en frådende elv.

Å nei, ikke treet, ropte Guri før vi skeinte forbi og bare traff stammen littegrann med baken.

Det er så koselig å være i Oussou. For en gangs skyld hadde jeg lagt inn en dag bare til å besøke folk. Jeg gikk rundt i landsbyen og hilste på gamle kjente, på kvelden spiste vi på tunet til en familie og da vi gikk hjemover hørte jeg på stillheten. Ingen during av maskiner og biler. Bare stillhet og litt dempede samtaler fra de hjemmene vi gikk forbi. Og jeg tenkte: Hvordan i all verden havnet jeg i Bamako? Hvorfor er jeg ikke her?

Dagen etter hadde vi et møte med alle Normisjons misjonærer i Mali. Nå er vi fem. Mye tid gikk med på å diskutere aggregatet som ikke virker, batterier som ikke lader godt nok til at vi kan ha lys på om kvelden, gasskjøleskap som holder 15 grader og som er nesten umulige å tenne når man må skifte gassflasker.  Det er så mye praktisk som man slipper å forholde seg til i Norge og i Bamako.

Mange liker å ha med seg et kjæledyr i sengen, en kattunge kanskje, eller en liten hund. Jeg våknet med en død firfirsle ved hodepute. Og kom på at jeg egentlig trives ganske godt i storbyen.

Jeg har fått meg nytt kjæledyr. Ikke så stor, men til gjengjeld ganske død.