Skole uten elever (nesten)
I desember hadde vi møte i komiteen for bibelskolen for å forberede åpningen av skoleåret den 4. januar. Vi kunne glede oss over rekordmange søkere med hele ti nye studenter. 2015 ville bli året for forandring og forbedring. Med et så stort kull av nye elever, skulle alt få ny giv.
Men akkurat sånn gikk det ikke.
Husker du historien i bibelen om kongen som inviterte til fest? Alle sa de ville komme, men da tiden nærmet seg var det få som dukket opp. En hadde kjøpt et jordstykke som han ville ut og se på. En hadde nettopp kjøpt seg fem par okser som han ville prøvekjøre. En hadde nettopp giftet seg. En var opptatt av forretninger. Den historien surret i hodet mitt da jeg kjørte med bare en veldig sjøsyk dame i baksetet opp mot åpningen av skoleåret på bibelskolen.
To dager før jeg skulle opp til Bibelskolen og åpningen der, tok jeg kontakt med pastoren i en av våre menigheter i Bamako for å avtale når de to elevene de hadde planlagt å sende skulle møte meg. Han drog litt på det. "Jo, nå skal du høre..." Faren til den eleven var blitt syk og unggutten måtte ta over familiebutikken så lenge. Og når det gjaldt den andre eleven, så hadde han vel egentlig ikke vært så interessert i utgangspunktet.
Så jeg ringte til Tambaga for å fortelle at jeg faktisk hadde plass til alle de fem elevene derfra. "Vel, det blir bare to," sa lederen i menigheten da jeg snakket med ham. To av elevene har virkelig ikke et nivå som tilsvarer at de skal gå på bibelskolen, kanskje de kan være klare til neste år. Den tredje var ikke ferdig med å høste inn bomullen sin ennå.
Men jeg fikk med meg en dame som skal gå det tredje og siste året på bibelskolen i år. Og så skulle jeg plukke opp en student på veien.
Vi ringte og avtalte at studenten skulle stå i veikanten med all sin bagasje. Jeg ante litt uråd når han stod og ventet på oss uten antydning til bagasje. Nei, konen hans hadde reist hjem for å besøke familien og hadde ennå ikke kommet tilbake. Og han kunne jo ikke reise uten at kona ble med. Men nå hadde han sendt noen for å hente henne, så kanskje i morgen....
Jaja, jeg fikk ikke med meg så mange, men jeg visste i hvert fall at det var fire nye som antakelig var underveis til Bibelskolen fra andre steder. Men da jeg kom fram hadde heller ikke de dukket opp. To hadde fått problemer med familien, som ikke ville at de skulle reise og to dukket bare aldri opp, uten noen forklaring.
Så da hadde vi storslått åpning av skoleåret med fire elever. Tre av dem går tredjeåret og en skal i gang med andre året. Men da får de i hvert fall mye individuell opplæring! Og de har fått beskjed om å bruke disse månedene bibelskoleåret vare til å suge inn kunnskap.
Så det ble ikke bibelskoleår helt uten elever. Og verken elevene eller rektor, Soloman Koda, virket motløse på grunn av situasjonen. Men de virket innstilte på å bruke anledningen til å få et godt skoleår.
Litt naturinformasjon til slutt:
Jeg tok meg godt tid på vei nedover til Bamako igjen (ca 45 mil). Siden jeg bare hadde meg selv og en lydbok i bilen kunne jeg stoppe og nyte naturen innimellom. Akkurat på denne tiden er det ikke så veldig mye å nyte forresten. Selv om det er forbudt, er det veldig utbredt å sette på bushbranner for å få bort alt tørt gress. Mye av landskapet jeg kjørte forbi var brunsvidd og svart.
Så jeg laget en liten andakt for meg selv mens jeg kjørte hjemover. Det er fantastisk at Gud lar det sprette ut en slik eksplosjon av farger på bar kvist midt i et brent og øde landskap. Og kanskje skal jeg ikke se så smått på det som ser lite ut på Bibelskolen nå. Hvem vet hva slags fargeeksplosjoner som kan springe fram fra de fire elevene?
Men akkurat sånn gikk det ikke.
 |
| Alle elevene på bibelskolen med pastor Karim og rektor Koda Solomon. |
To dager før jeg skulle opp til Bibelskolen og åpningen der, tok jeg kontakt med pastoren i en av våre menigheter i Bamako for å avtale når de to elevene de hadde planlagt å sende skulle møte meg. Han drog litt på det. "Jo, nå skal du høre..." Faren til den eleven var blitt syk og unggutten måtte ta over familiebutikken så lenge. Og når det gjaldt den andre eleven, så hadde han vel egentlig ikke vært så interessert i utgangspunktet.
Så jeg ringte til Tambaga for å fortelle at jeg faktisk hadde plass til alle de fem elevene derfra. "Vel, det blir bare to," sa lederen i menigheten da jeg snakket med ham. To av elevene har virkelig ikke et nivå som tilsvarer at de skal gå på bibelskolen, kanskje de kan være klare til neste år. Den tredje var ikke ferdig med å høste inn bomullen sin ennå.
Men jeg fikk med meg en dame som skal gå det tredje og siste året på bibelskolen i år. Og så skulle jeg plukke opp en student på veien.
Vi ringte og avtalte at studenten skulle stå i veikanten med all sin bagasje. Jeg ante litt uråd når han stod og ventet på oss uten antydning til bagasje. Nei, konen hans hadde reist hjem for å besøke familien og hadde ennå ikke kommet tilbake. Og han kunne jo ikke reise uten at kona ble med. Men nå hadde han sendt noen for å hente henne, så kanskje i morgen....
Jaja, jeg fikk ikke med meg så mange, men jeg visste i hvert fall at det var fire nye som antakelig var underveis til Bibelskolen fra andre steder. Men da jeg kom fram hadde heller ikke de dukket opp. To hadde fått problemer med familien, som ikke ville at de skulle reise og to dukket bare aldri opp, uten noen forklaring.
Så da hadde vi storslått åpning av skoleåret med fire elever. Tre av dem går tredjeåret og en skal i gang med andre året. Men da får de i hvert fall mye individuell opplæring! Og de har fått beskjed om å bruke disse månedene bibelskoleåret vare til å suge inn kunnskap.
Så det ble ikke bibelskoleår helt uten elever. Og verken elevene eller rektor, Soloman Koda, virket motløse på grunn av situasjonen. Men de virket innstilte på å bruke anledningen til å få et godt skoleår.
Litt naturinformasjon til slutt:
Jeg tok meg godt tid på vei nedover til Bamako igjen (ca 45 mil). Siden jeg bare hadde meg selv og en lydbok i bilen kunne jeg stoppe og nyte naturen innimellom. Akkurat på denne tiden er det ikke så veldig mye å nyte forresten. Selv om det er forbudt, er det veldig utbredt å sette på bushbranner for å få bort alt tørt gress. Mye av landskapet jeg kjørte forbi var brunsvidd og svart.
Men noen unntak finnes det. Et tre blomstrer på denne tiden. Den har blomster som spenner fra gult, via oransje til knallrødt. De lyser opp i det triste landskapet.
 |
| Jeg klarer ikke å få fram de voldsomme fargene på bildet, men det er flott. |
Så jeg laget en liten andakt for meg selv mens jeg kjørte hjemover. Det er fantastisk at Gud lar det sprette ut en slik eksplosjon av farger på bar kvist midt i et brent og øde landskap. Og kanskje skal jeg ikke se så smått på det som ser lite ut på Bibelskolen nå. Hvem vet hva slags fargeeksplosjoner som kan springe fram fra de fire elevene?
Kommentarer