17.mai i Mali

NLM sine misjonærer i Mali, Bergfrid Almelid og familien Zimsen, bor ikke så langt unna Bamako, og de inviterte meg med på 17. mai fest i Siby, et fantastisk flott fjellområde. I Bamako plukket jeg opp en annen nordmann, Kåre Kristensen, som tilfeldigvis var i byen og som tilfeldigvis hadde norske pølser og norsk ketchup i sekken. Og så var det klart for en ordentlig norsk 17. mai feiring! 



Det er mulig å kjøre helt fram, men Bergfrid, Kåre og jeg, som ikke hadde så mange barn å dra på, satte bilen fra oss et stykke unna fjellet og fikk gått i et bitte lite 17. mai tog. 

Vel oppe på toppen ble det fyrt opp et bål til pølser og pinnebrød. Jeg husket plutselig hvorfor jeg egentlig ikke er så glad i bålmat. Først er bålet for varmt, så varer kullene bare en liten stund før de blir for kalde, så må man fyre opp og det er for varmt igjen. Resultatet blir som regel pølser som er brente utenpå og kalde inni.  Jeg klaget litt, men fikk bare en liten tørr kommentar tilbake. "Hvordan har du overlevd så mange år i Mali dersom du ikke en gang har tålmodighet til å vente på en pølse?" Den satt. Og jeg fikk spist to varme pølser, med veldig godt pinnebrød rundt. 


Kaffekanna ble slengt på grillen og mens vi ventet på kaffe og kaker, var tiden inne for andre nasjonaldagsaktiviteter, som ansiktsmaling. Plutselig fikk vi selskap av en vakker sommerfugl og en farlig tiger. Jeg fikk tilbudet, men tenkte på hvordan jeg skulle bortforklare det i politipostene på vei hjem. Heldigvis slapp jeg unna med å henvise til at jeg allerede hadde en sommerfugl på neglen. Selv om til og med 5-åringen syns det var en tynn unnskyldning.






Gruppen var godt forberedt. Både gitar og sangark var med, så vi fikk sunget alle de viktigste nasjonalsangene, flerstemt og med panoramautsikt over Siby og veien inn mot Bamako. 



Jeg savner faktisk ikke barnetoget, den sure vinden og gnagsårene. Her i Mali føles feiringen kanskje litt mer som en parodi enn som en faktisk feiring. Men samtidig gir det mye mer mening å feire 17.mai.

På fredag, den 15. mai ble det underskrevet en fredsavtale her i Bamako mellom regjeringen og de fleste av opprørerne i nord. Denne avtalen blir sett på som et viktig steg mot å kunne få til en slutt på urolighetene i nord og få fred i hele Mali. Men det er usikkert hva som skjer videre. De siste ukene har det vært mer uro i nord enn på lenge.

Det er ikke en selvfølge å få bo i et land som har fred, både fra ytre og indre fiender. Det er ikke en selvfølge at politikerne jobber for gode løsninger for landet og ikke for egen eller familiens berikelse (selv om man kan være uenige i hva et godt samfunn er).



Så hipp, hipp hurra for landet vårt!! 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !