Aldri ta avgjørelser i mai!

Et av de første rådene jeg fikk da jeg kom til Mali for 12 år siden var å aldri, aldri, ta noen viktige avgjørelser i mai. Enten det nå gjaldt jobben eller privatlivet. Varmetiden begynner i april og så blir det bare verre. I mai kan man ikke tenke klart, luften dirrer og hodet er tungt, å så tungt. Livet er viktigere enn de avgjørelsene man kan komme til å ta i mai. 

Jeg venner meg aldri til det. Når man går ut om morgenen og nesten mister pusten fordi det er så klamt og varmt. Klokka er ikke sju ennå, og det er ikke antydning til kjølig drag i luften. Dersom man våger seg ut på tur på dagtid sleper man seg fra den ene skyggen til den andre. Om kvelden kommer en liten bris som gjør at det føles som å gå rundt inne i en varmluftsovn. I går satt jeg rolig i en stol i stua og leste. Da jeg reiste meg oppdaget jeg at selv om jeg hadde hatt vifte på, så var kjolen klissvåt.

En av kollegene mine klagde på facebook: "Jeg føler at mellom 43 og 44 grader er for mye når jeg prøver å holde hodet kaldt og oversette et dokument fra fransk til norsk og fristen er veldig kort." Hun fikk til svar at hun fikk bare trekke inn i skyggen da. Men det er i skyggen det er 44 grader!

Varmen tapper for krefter, alt går i enda litt saktere tempo. Bare de minuttene man står stille og venter på at kjøpmannen skal putte varene i en pose, får svetten til å renne nedover ryggen og lårene. Alle ting blir litt vanskeligere. Folk sover dårligere om natten (når de ikke har slik luksus som jeg som ligger med aircondition på). Og alle har kortere lunte. Det er derfor man ikke skal ta avgjørelser i mai. Ingen er tilregnelig i varmetiden.

Det begynner å bli lite vann. Det er sjelden godt trykk på vannet mitt og når alle skal vaske seg morgen og kveld er det stort sett tørt i kranen. Det gjør ikke så mye for meg, så lenge jeg har en bøtte med vann stående på badet til en hver tid. Det er verre for større familier. Sekretæren vår kommer sliten på jobb. Da har hun vært i sving siden kl 5 for å fylle bøtter og spann før kranene blir tomme. En venn av meg mumlet forarget at han hadde måttet ut og lete etter konen sin kl 4 en natt. Hun hadde gått til brønnen kvelden før, sammen med en nabokone. Men da han fant dem hadde de sovnet i køen.

I tillegg er det oftere og oftere strømbrudd. Og de varer lengre og lengre. En ting er at vi mister arbeidsdager. Uten strøm virker pc'ene bare så lenge batteriet holder. Og alle arbeiderne bruker dagen på å diskutere, lese avisen og drikke te. Det kan hende de ville gjort det uansett, men da ville de også hatt mulighet for å arbeide.

Men nettene er det verste. Da jeg bodde på landsbygda, hadde vi ikke strøm. I mars var det bare å ta med seg madrassen og legge seg ut. Så fikk man be om at de varme, sandfylte vindene ikke blåste alt for mye. Men her i Bamako er det ikke noe sted å legge seg ut. Inneklemt mellom mange andre sementhus er det ikke et vindpust som når ned til soveromsvinduet mitt. Og når strømmen går før jeg har rukket å sovne om kvelden blir jeg grepet av panikk. Jeg ligger og kjenner hvordan luften tetner rundt meg. Den legger seg klamt om meg og det går ikke an å puste. Det hjelper ikke å prøve å si til seg selv at det er bare tull, jeg har da ofte lagt meg ned for å hvile midt på dagen og døst litt i varmen. Så jeg trekker ut på verandaen og legger meg på sofaen, men der får jeg heller ikke sove. Det er over 30 grader, selv sent på kvelden, og jeg har en vaktmann tuslende rundt i hagen, så jeg kan ikke være så lettkledd som jeg skulle ønske.

I år har jeg investert i et aggregat. Et ordentlig stort aggregat. I det strømmen går, starter det opp automatisk. Jeg hadde lengtet etter det. Drømt om det. Men allikevel, var jeg sterkt i tvil om jeg hadde gjort det rette. De hyggelige mennene som kom for å installere det og koble det til strømnettet vårt var litt uoppmerksomme et øyeblikk og tok feil av noen ledninger. Sånn er fort gjort. Resultatet var at de kjørte veldig mye strøm gjennom gjestehuset vårt. Det kunne gått verre. Sjefen, en hyggelig libaneser, beklaget så meget og betalte for reparasjon av kjøleskapet, to stabilisatorer og utskiftning av ca 30 lysrør. I ukene som fulgte har vi stadig måttet tilkalle elektriker for vifter som stopper å virke og lamper som eksploderer, men nå tror jeg alt er på stell.

Og livet er blitt helt annerledes. Når strømmen går på kvelden, kan jeg bare lene meg tilbake i mørket og nyte stillheten mens jeg venter på at en jevn dur forteller meg at aggregatet er i gang.

Men jeg tror  jeg skal holde meg til rådet allikevel, om aldri å ta noen avgjørelse i mai. Det kan være best.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår