Landsbysjefen ville heller dø enn å se oss dra!

Siden 2005 har Normisjon drevet prosjektet Helsehagen i Touba, et avsidesliggende område av kommunen Tomora. Nå er det slutt. Før jul fikk jeg være med på en trist fest i Touba. 

Festen hadde startet lenge før vi kom.Den offentlige samlingsplassen var allerede full av folk, menn og kvinner, unge og eldre. Midt på plassen stod musikere og dansere, som hadde i oppgave å underholde folket mens de ventet på at den egentlige festen skulle begynne.

Trommeslagerne i funksjon.

Det begynner å bli trangt om plassen mens de venter på at festen skal begynne. 

Det ble en ordentlig kassonkefest, med mye mat og mange taler. Det var takketaler og hilsninger, fra radioen, fra kommunen, fra landsbyen. Jeg holdt tale og det gjorde også Karen Ekern, som var prosjektleder i de fem første årene, og som også senere har fulgt opp arbeidet.

En av arbeiderne takket for de ti årene han har fått vært med på prosjektet. Han kommer egentlig fra en annen kant av landet. Da han først kom opp i kassonkéland var han helt bortkommen og visste ikke hvor lenge han kunne overleve her. Nå holder han tale på flytende kassonké. "Jeg kom på grunn av en jobb. Jeg trodde jeg skulle få kolleger, men jeg har fått søsken," sier han før han knekker sammen og begynner å hulke. Et sterkt vitnesbyrd om samholdet blant de som arbeider i prosjektet.

Karen Ekern holder tale. 

Jeg er så stolt mens jeg sitter og hører på alt det de ulike talerne trekker fram som resultat av dette prosjektet.  I over 20 landsbyer finnes det nå utviklingskomiteer som har blitt knyttet opp mot kommunen slik at de kan jobbe for utvikling i sine landsbyer. Prosjektet har finansiert rundt 600 doer! I begynnelsen var det vanskelig å finne frivillige til å ha doer inne på sitt tun, men nå har folk skjønt hvor viktig og renslig det er. Broer og steinsetting av myrområder gjør at lastebiler kan kjøre inn i området i 8 av årets 12 måneder. Det er en utrolig forbedring for matsikkerhet og økonomi. Der det før ikke var noe helsetilbud er det nå et velfungerende helstsenter og en fødestue. Helsesenteret ble kåret til det beste i fem kommuner i 2015! Det finnes hager nesten over alt og folk har tilgang til grønne blader store deler av året. Og mange hundre kassonkeer har lært å lese og skrive på sitt språk.


En dame arbeider i hagen sin. 

Det er ikke rart at landsbysjefen ikke ville at prosjektet skulle avslutte. Jeg vil heller dø enn å se prosjektet dra herfra, sa sa han i høst. Men han har fått tenkt seg litt om og lover å holde tempoet oppe.

- Dersom dere slutter å arbeide slik som dere har gjort i disse ti årene. Dersom dere lar alt gå tilbake til det gamle, så har dere ikke bare gått ti år tilbake i tid. Det er som om dere har mistet 100 års utvikling, sa en av de eldste i landsbyen. Og jeg tror faktisk det at vi hele tiden har jobbet langsomt for å få med oss lokale utviklingskomiteer på alt vi gjør, fører til at de nå er klare for å ta ansvaret videre.

Som takk fikk vi med oss en sau hjem. Den ble mat på festen til ære for de ansatte i prosjektet.

Jeg diskuterer med prosjektleder, Demba Diallo, hvordan vi skal få spist gaven fra landsbyen!
De som har vært med i prosjektet: Salli (arbeider med hage og poding av trær), Elam (er sykepleier og ansvar for helsesenteret), Bakary (er sjåfør), Ezekiel (er sykepleier og ansvarlig for undervisning) og Demba (som er prosjektleder). Karen har vært prosjektleder de fem første årene og fulgt opp prosjektet mer på avstand etterpå. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Det Erna ikke fikk se

Agenda 1 river murer ned

Gamle åpne sår