Farvel til Mali

Når man bor i utlandet og er sammen med andre som også bor i utlandet, så er avskjeder en stor del av livet.

Min flotte bibelgruppe

Jeg har bodd 12 år i Mali og jeg stortrives. Jeg nyter (stort sett) den avslappede holdningen til tid. Jeg har en av de mest utfordrende jobbene i verden. Jeg bruker dagen på å ha spennende diskusjoner om bibeloversettelse, utvikling og kirkevekst. Jeg får oppleve at Gud griper inn og forandrer liv. 

Det som kan være en utfordring, er alle avskjedene. En av ulempene med å være «expat», eller bo i et annet land, er at få relasjoner er stabile. Kolleger kommer og går. Venner fra andre organisasjoner kommer og går. Og hver gang noen reiser, så mister jeg en del av meg selv. De minnene vi har sammen, de vanene vi har sammen. De viskes ut litt etter litt og blir borte. Plutselig en dag nevner noen en person som man trodde man skulle være knyttet til for alltid, og så sier man: "Det er sant. Hun / han var jo her noen år. Det hadde jeg helt glemt!" Man kan jo rett og slett bli litt nedtrykt av slikt. Eller man kan velge å feire det vi har! 

De siste to årene har jeg vært velsignet med en gruppe venner her i Bamako. Hver tirsdag møtes vi for å spise sammen, be sammen, synge sammen og snakke om troen og livet.  Det er ikke en ensartet gruppe. Her er folk fra Norge, Nederland, Tyskland, USA, Nigeria og Kongo. Noen er misjonærer, andre er pastorer, diplomater, selvstendig næringsdrivende eller lærere. Felles for oss alle er at vi liker å være sammen, liker å synge, og vi har alle samme far! 

Et par i gruppen har blitt pensjonister. Etter 40 år som misjonærer skal de "hjem" til Amerika. Det ble feiret med båttur på Nigerfloden! Planen var egentlig å padle inn i solnedgangen, men med regntiden rett rundt hjørnet, var det faktisk overskyet. Men vakkert var det uansett. 




Jeg har aldri sett byen fra denne siden. Langs elvebredden blir kontrastene enda større enn vanlig. Snart kjørte vi forbi ambassader og store residenser. Like bortenfor var en landsby der det eneste murhuset var moskeen. 

Et av de bedre husene i byen. 
Moskeen ligger helt i vannkanten. Boligene rundt er bare skur. 

Som avskjedsgave hadde vi fått sydd en duk i damask. Med tekstiltusj, hadde alle i gruppa skrevet en liten hilsen til de som nå drar fra oss. Typisk malisk, tenkte jeg litt irritert da jeg så den dårlige sømmen. Helt til jeg snudde duken og så sømmen fra den rette siden. Så nå er avskjedsgaven vår en duk med uleselige meldinger fra gruppas medlemmer, skrevet på baksiden av damaskduken. Typisk malisk!

Beundrer hilsningene på duken...

...og beundrer sømmen på den andre siden. 

 Og selv om den ikke ble så spektakulær som den kunne ha vært, så fikk vi med oss solnedgangen.






Alle skulle hatt en gruppe mennesker rundt seg som de kunne reist på båttur med!








Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

En liten dame setter store spor

I Mali er det 800 000 slaver

ENDELIG tilbake i Mali !