Ja, de penga. Ja,de peenga!!

Styremøter kan ofte være lange og krevende i Norge. Når man skal ha styremøter bare sammen med folk som ikke kan lese og skrive og som ikke har styreerfaring, så blir møtene enda lenger og enda mer krevende. 

 

I høst ga Normisjon midler til å installere et vanntårn i en av menighetene i Bamako. (Hurra! Det er vi veldig glade og takknemlige for!) Vi satte ned et styre som er ansvarlige for salg av vann, eventuelle reparasjoner av vanntårnet og fordeling av inntektene fra vanntårnet. I begynnelsen hadde vi møter hver uke, men nå har styret møte en gang i måneden. Da diskuterer de utfordringer som har vært i løpet av måneden og teller penger. Med på møtene er både en representant fra kirkedistriktet og en representant for Normisjon (meg). 

Vanntårnet med solcellepanel på toppen er godt synlig fra hovedveien. 

Møtene er en tålmodighetstest. Forrige møtet varte i 3 timer, enda vi ikke hadde noen saker å diskutere. Vi teller penger og regner. Hvor mye blir det til sammen? Det er tre personer som følger med på hvor mye som skal ha kommet inn og ofte kommer de fram til ulike summer. Det er snakk om kanskje fem kroner i forskjell, og så må vi ta hele måneden om igjen og regne inntektene dag for dag. Jeg får lyst til å protestere og si at det er da ikke så nøye med noen kroner. Men jeg holder meg i skinnet. For det er nøye! Det er viktig å være nøye. Og jeg er egentlig imponert over kassereren som har oversikt over alle avvik i løpet av måneden. 

Tre personer går gjennom kassebøkene for å finne ut summen
som er kommet inn i løpet av måneden. 

Når vi endelig har funnet ut hvor mye som er kommet inn, skal vi finne ut hvor mye som er tiende til kirken. Resten deles på to hauger, en til investeringer i kirken og en til reparasjon av vanntårnet. Mens vi gjør disse matematiske øvelsene, sitter noen og teller opp kassen. For å sikre at det er samme sum i kassen og på papiret, telles alle pengene på hvert møte. Når man skal telle til, la oss si, 120 000 og man har veldig mange 10-øringer og 25-øringer, så tar det sin tid.

Man skal holde tungen rett i munnen for å få det helt riktig. 

Men det er gledelig å se at det som sitter i styret tar oppgaven alvorlig. Selv om de ikke har noe erfaring fra før, så klarer vi alltid å finne løsninger på utfordringer, selv om det kan bli litt hett i mellomtiden. 

Da de skulle fastesette prisen på vann, bestemte menigheten at de ville ligge litt under prisen på andre vanntårn i nærheten, ikke for å konkurrere mot dem, men for å hjelpe de som må kjøpe vann hver dag. Så 20 liter koster bare noen øre og 200 liter koster under 2 kroner. Men alle trenger vann. Nå i varmetiden er det nesten umulig å komme fram på veien som fører ut til bydelen. Over alt står det eselkjerrer med vanntanker. I tillegg til de få vannpostene, kommer det også noen tankbiler med vann, og det danner seg lange køer nesten før de får parkert. 

Kø rundt vannposten. 

Så selv om menigheten selger vann latterlig billig, så blir det penger i kassen. I april fikk de inn 120 000 f cfa, noe som blir omtrent 1 700 kroner. Fruktene har begynt å synes: pastoren får ordentlig lønn, koret fikk ordentlige korkapper til påske og nå holder menigheten på å bygge et ekstra rom på pastorboligen. Og hvorfor stoppe der? Nå har menigheten planer om å gå videre og plante en ny menighet i nabobydelen! 

Så selv om møtene er utrolig lange og en test for tålmodigheten, så drar jeg alltid derfra med en god følelse og masse håp for veien videre.