Hvorfor er jeg plutselig i Kambodsja?

Jeg sitter bak i tuk-tuken der vi putrer gjennom sterkt trafikkerte gater i Phnom Penh. Det er ganske tydelig at vanlige trafikkregler ikke gjelder for den lille mopeden med meg i åpen vogn bak. Men sjåføren har hjelm og jeg har munnbind, så vi er godt sikret. Mens vi kjører forbi buddhistiske templer og boder med frukt som jeg slettes ikke drar kjensel på, lurer jeg på hva i all verden jeg gjør her!? 


Iført lokalt antrekk, ansiktsmaske, for å slippe litt av den verste
forurensningen når vi er på bytur i åpen tuk - tuk.
Jeg ble bedt om å reise på tur til Kambodsja for å se hva Normisjon holder på med der. Jeg er ikke så vanskelig å be når det gjelder utenlandsturer, så jeg satte meg på flyet og reiste østover. Men jeg var skeptisk. IMI-kirken sender horder av nordmenn til Kambodsja en gang i året. De er fullstendig uforberedt på møte med land og folk. Denne gangen skulle jeg være med en gruppe på over 40 nordmenn. Kunne dette være en god idé egentlig?


Plassen utenfor det kongelige palasset i Phnom Penh.

Jeg har aldri vært i Asia før, men jeg lot meg raskt forføre av vakre palasser og gullbelagte templer. Og historien! Jeg visst for eksempel ikke at Kambodsja har vært Sørøst-Asias mektigste imperium og at hovedstaden deres, Angkor, på 1100-tallet hadde over en million innbyggere! (På samme tid hadde London 15 000 innbygger, og Oslo.. vel, la oss holde oss til Kambodsja.)

Angkor ble forlatt som hovedstad i 1432 etter at flere kriger med nabolandene, sviktende avlinger og ødelagt infrastruktur gjorde det vanskelig å opprettholde en så stor befolkning. I dag er det bare templene rundt Angkor som står igjen. Resten av byen var bygget i tre og er forsvunnet for lenge siden. Men templene er mektige påminnere om en stor kultur.

En budistmunk er klar for å dele ut velsignelser. 

Byporten inn mot Bayone tempelet.
Broen som fører opp mot porten er voktet av buddha'er på den ene siden og demoner på den andre. 

Indiana Jones, alias Svein Granerud og Alf Halvorsen, utforsker templene rundt Angkor. 

Alle de vakre bygningene og de smilende, vennlige menneskene gjør ekstra inntrykk når man kjenner litt til Kambodsjas historie.

Fra å være en stormakt fram til 1400-tallet, forsvant landet nesten fullstendig etter å ha blitt angrepet fra både Thailand og Vietnam i flere hundre år. De kom under fransk "beskyttelse" i 1887, og forble en del av fransk Indokina fram til 1953. Under andre verdenskrig var landet okkupert av Japan.

Fra 1969 til 1973 bombet USA Kambodsja og drev over 2 millioner på flukt sørover. I dag er landet fremdeles det tredje mest minebelagte landet i verden.  Etter 7 års kamper tok Røde Khmer over makten i 1975. I løpet av 3 år, 8 måneder og 20 dager tok Pol Pot livet av nesten en fjerdedel av befolkningen. Mange døde av sult og utmattelse, mange ble drept (alle som snakket et fremmed språk, gikk med briller eller hadde hender som ikke var vant til å gjøre manuelt arbeid...).

Dødsmarken i Phnom Penh er bare en av mange hundre steder hvor det er funnet massegraver.
I torturfengesel Tuog Sleng stod flere av rommene fremdeles som de var da Røde Khmer forlot dem for snart 40 år siden.  Torturen hang liksom i veggene og bilder av flere av de som hadde blitt ofre her brant seg inn på netthinnen. Både Dødsmarken og fengselet var sterke opplevelser fra en ikke veldig fjern fortid.

Den ujevne bakken vitner om at det har vært flere massegraver her.
Rundt 30 000 personer ble drept bare i dette området utenfor Phnom Penh. 

I et gravkammer på Dødsmarken  ligger hodeskaller som er funnet på området lagt opp etter alder,
 kjønn og henrettelsesmetode. Fremdeles 40 år senere, dukker det opp nye benrester fra bakken. 

Reglene fra et av de mest beryktede fengslene. 

I 1979 ble landet invadert av Vietnam og så fulgte 10 år med okkupasjon og borgerkrig. Først i 1993 var det første forsiktige forsøket på demokratiske valg. Siste fraksjon av Røde Khmer la ikke ned våpnene før i 1999. Statsministeren som sitter nå har vært statsminister siden 1984. - Hva synes du om ham da? spurte jeg en guide. - Han er en mektig mann med mye penger! var svaret. Og så snakket vi ikke så mye mer om det. 



Men nå var det verken Kambodsjas tidligere storhet eller grusomme fortid vi var kommet for å oppleve. Det var evangeliseringskampanjen i regi av IMI-kiken i Stavanger. Vi var 45 personer fra Norge. Jeg har aldri vært med i en mindre uensartet gruppe. Vi kom fra Alta i nord til Søgne i sør, pluss to av oss fra Mali og to fra Paris! De eldste var 74. Den yngste deltakeren ble 13 i løpet av turen. Noen hadde vært med flere ganger før, men for de fleste av oss var dette en helt nye opplevelse. Og alle var spente på hva som lå foran. 

Spente deltakere gjør seg klar for dag 1. Hva har vi begitt oss ut på? Hva går vi til? 

Vi begynte dagene tidlig med frokost kl 6. Da vi kom fram til stedet hvor møtet skulle være var det allikevel fullt av barn der allerede. De satt tålmodig og full av forventning og ventet på hva som skulle skje.

Tidlig morgen, men barna er allerede klar for action!
Jeg ble igjen for å se på barneopplegget en dag. Og jeg ble mektig imponert. Tusen barn ble delt inn i flere mindre grupper og i to timer fikk de med seg sang, leker, helseundervisning og fortellinger om Jesus. Barnelederne var så utrolig dyktige, fulle av energi og fulle av omsorg for ungene. 

Innlæring av en ny sang om viktigheten av å pusse tenner! 





Mens barnemøtet holdt på gikk teamene, som nå bestod av noen norske, noen kambodsjanske tolker (som behersket engelsk i noe varierende grad) og lokale kristne, rundt fra dør til dør og informerte om voksenmøte senere på dagen og ba for folk. Jeg kjenner at det er en liten bøyg å gå inn på tunet til vilt fremmede og bare spørre "Om du har hørt om Jesus" og "om vi skal be for deg". Men folk var veldig åpne og ville gjerne både snakke og bli bedt for.

En gammel mann hadde allerede hørt om Jesus i en flyktningeleir på 70-tallet. Han begynte å fortelle oss om skapelsen og hvordan ting hang sammen. Plutselig under samtalen opplevde han at det han hadde visst lenge liksom falt ned fra hodet til hjerte. Og der og da bestemte han seg for å bli en kristen.

Et typisk kambodsjansk hus bygd på søyler. Det gir god luftning i etasjen over, hjelper mot fuktighet på bakken
og beskytter fra slanger! 

På møtene var det fullt. Og igjen var jeg imponert over de lokale kristne som hadde arrangert alt dette. De hadde frivillige til å plukke søppel, rydde stoler, ønske folk velkommen, vise til rette, leke med bana under møtet osv....... Når sangen, teaterstykket og talen er over blir folk som ønsker å følge Jesus bedt om å komme fram. Fire-, fem-, sekshundre går fram hver dag! Det er imponerende å se massen av folk som strømmer fram mot scenen. Lokal evangelister og ledere strømmer også til og begynner å skrive ned navnet på de som har gått fram. I løpet av ukene som kommer vil de bli tatt kontakt med og få oppfølging av en menighet i nærheten. Det er en enorm oppgave de lokale menighetene nå har fått.

Det er stapp fullt og rimelig varmt under presenningen som er satt opp for å gi skygge under møtene. 

Folk på vei fram for å gi sitt liv til Jesus. 

Så er det tid for forbønn. Igjen strømmer folk fram til teamene som tar imot dem og ber for forskjellige plager og sykdommer. Mange opplever å få en helt konkret smak av Guds kjærlighet ved at han helbreder dem. Og vi som er med får oppleve at Gud er en Gud som griper inn også i dag.

Og så skjer det som kanskje står for meg som det største underet. Vi blitt et team! Vi som for noen dager siden ikke kjente hverandre, er nå søsken. Når de siste personene er bedt for den siste dagen, så vil vi ikke gi slipp. Jeg ser flere av teamene som står og ber for hverandre. Selv står jeg sammen med min kambosjanske tolk. Vi holder rundt hverandre og ber for hverandre og for Kambodsja og for alle de som har fått sett et glimt av Gud i løpet av disse dagen.

Og når jeg reiser vestover igjen er jeg fylt av takknemlighet over det privilegiet det er å få være med å se Gud i aksjon!




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvordan kjenne igjen en terrorist?

Det Erna ikke fikk se

Hva nå Mali?