Slik blir det hus i Senegal!
Etter mye leting og tenking, grubling og svetting, nøling og nervøse rykninger, nærmer endelig dagen seg. Vi skal få hus. Ordentlig hus i Senegal! Dette blogginnlegget er tilegnet de utrettelige misjonærene Kristian og Møyfrid Moskvil og volontørene Andres og Kari Jøssang.
Da Normisjon begynte i Senegal for et par år siden var tanken vår at denne gangen skulle vi slippe alt slitet med å bygge egne hus. Vi skulle arbeide i en storby. Her kunne vi basere oss på å leie hus. Mye enklere. Mye billigere. Så drog vi ut i byen for å lete. Vi lette og lette, og fant snart ut at måten vi tenker hus på og måten de fleste her bygger hus på ikke går helt sammen.
Vi trenger for eksempel ikke fryktelig store soverom. Vi vil helle ha en ordentlig stue og mindre rom. Kjøkkenet derimot. Der vil vi ha plass. Jeg diskuterte det med en av våre ansatte i Mali da jeg insisterte på å ha overskap på et kjøkken vi bygget der. - Det er jo begrenset hvor mye skapplass man trenger på et kjøkken, sa han. - Eh, nei, sa jeg.
De har ikke noen lang tradisjon for å bygge store hus her, så de overfører bare byggestil fra de små leirhusene til større skala. Resultatet er store hus i betong med bittesmå vinduer høyt oppe på veggen. Det gjør at du ikke får noe luft inn. Betongen magasinerer også varme på en helt annen måte enn leire, så det blir utrolig varmt inne i disse store fine husene. Vi vil ha store vinduer. Og luft!
Så vi bestemte oss for å kjøpe en tomt og bygge selv. Det har tatt tid. Misjonærene våre i Senegal. Kristian og Møyfrid Moskvil, har sammen med et volontørpar denne høsten, Andres og Kari Jøssang, trålet malinké bydelene for å finne en passende tomt. De har syklet rundt og stoppet opp ved hver tomt som ser tom ut, spurt seg for og oppsporet eieren, hørt om de er interessert i å selge og om alle onkler, tanter, brødre og andre som må ha et ord med i laget er enige i salg. Flere ganger har vi til og med begynt å diskutere pris og én gang til og med avsluttet handelen med et håndtrykk, før det har blitt klart at det ikke ble noe av. Men så endelig, da vi hadde sagt til oss selv at dette er siste tomta vi sjekker før vi gir opp, så fikk vi ja.
Nå begynte neste runde med mailer fram og tilbake, tenking og spørring for å finne ut hvordan vi best kunne utnytte tomta og de jordbygningene som stod der fra før. Misjonærer som har bygget i Mali og på Elfenbenskysten tidligere ble kontaktet og spurt om alt mulig!
 |
| Alle mann i arbeid! Eller nesten alle. For de som synes det kan bli lange dager på en byggeplass, så er det satt opp en huske i det store tuntreet. |
Da Normisjon begynte i Senegal for et par år siden var tanken vår at denne gangen skulle vi slippe alt slitet med å bygge egne hus. Vi skulle arbeide i en storby. Her kunne vi basere oss på å leie hus. Mye enklere. Mye billigere. Så drog vi ut i byen for å lete. Vi lette og lette, og fant snart ut at måten vi tenker hus på og måten de fleste her bygger hus på ikke går helt sammen.
Vi trenger for eksempel ikke fryktelig store soverom. Vi vil helle ha en ordentlig stue og mindre rom. Kjøkkenet derimot. Der vil vi ha plass. Jeg diskuterte det med en av våre ansatte i Mali da jeg insisterte på å ha overskap på et kjøkken vi bygget der. - Det er jo begrenset hvor mye skapplass man trenger på et kjøkken, sa han. - Eh, nei, sa jeg.
De har ikke noen lang tradisjon for å bygge store hus her, så de overfører bare byggestil fra de små leirhusene til større skala. Resultatet er store hus i betong med bittesmå vinduer høyt oppe på veggen. Det gjør at du ikke får noe luft inn. Betongen magasinerer også varme på en helt annen måte enn leire, så det blir utrolig varmt inne i disse store fine husene. Vi vil ha store vinduer. Og luft!
Så vi bestemte oss for å kjøpe en tomt og bygge selv. Det har tatt tid. Misjonærene våre i Senegal. Kristian og Møyfrid Moskvil, har sammen med et volontørpar denne høsten, Andres og Kari Jøssang, trålet malinké bydelene for å finne en passende tomt. De har syklet rundt og stoppet opp ved hver tomt som ser tom ut, spurt seg for og oppsporet eieren, hørt om de er interessert i å selge og om alle onkler, tanter, brødre og andre som må ha et ord med i laget er enige i salg. Flere ganger har vi til og med begynt å diskutere pris og én gang til og med avsluttet handelen med et håndtrykk, før det har blitt klart at det ikke ble noe av. Men så endelig, da vi hadde sagt til oss selv at dette er siste tomta vi sjekker før vi gir opp, så fikk vi ja.
Nå begynte neste runde med mailer fram og tilbake, tenking og spørring for å finne ut hvordan vi best kunne utnytte tomta og de jordbygningene som stod der fra før. Misjonærer som har bygget i Mali og på Elfenbenskysten tidligere ble kontaktet og spurt om alt mulig!
 |
| Første skisse med forslag til utnyttelse av tomta. |
Den siste måneden har det vært hektisk byggevirksomhet på tomta for å få et fint hus klart til en ny misjonærfamilie kommer til Senegal i høst. Forrige uke reiste jeg på en liten tur for å se hvordan det har gått. Og jeg ble imponert.
Et jordhus var pusset opp og er nå klart til å fungere som gjestehus. Og i bakgrunnen reiser det seg et fint og luftig hus med god skyggeplass på taket. Ok, huset er ikke helt ferdig, men veggene er nesten oppe, og man kan tydelig merke hvordan rommene skal være. Jeg gleder meg til å se det ferdig.
Nå gjenstår bare møbler. Det er ikke så enkelt det heller. Alt må bestilles hos snekker, og det er ikke alltid det man ser for seg i hodet er det som blir levert når møbelet er ferdig. Forrige skap kjøpt lokalt har en dør som ikke kan åpnes og en dør som ikke kan lukkes. Sånn sett så jevner det seg jo ut, men både åpning og lukking er gode egenskaper ved skapdører.
Det er ikke bare hus de bygger i Senegal. Damene i landsbyen har lenge spurt om hjelp til å få en brønn til en felleshage. Endelig, i desember kunne arbeidet begynne. Nå er brønnen ferdig. Det har tatt tid, for grunnen er hard, og uten maskiner tar det lang tid å hakke seg nedover i bakken langt nok til å finne vann. Men nå er det funnet vann og brønnen er tatt i bruk. Damene har begynt å rydde området rundt brønnen og håper å få satt opp gjerde ganske raskt, slik at de kan begynne å dyrke grønnsaker for å bedre både på helsa og økonomien.
 |
| Vårt første helt eget gjestehus i Senegal!! 😊 |
Et jordhus var pusset opp og er nå klart til å fungere som gjestehus. Og i bakgrunnen reiser det seg et fint og luftig hus med god skyggeplass på taket. Ok, huset er ikke helt ferdig, men veggene er nesten oppe, og man kan tydelig merke hvordan rommene skal være. Jeg gleder meg til å se det ferdig.
Nå gjenstår bare møbler. Det er ikke så enkelt det heller. Alt må bestilles hos snekker, og det er ikke alltid det man ser for seg i hodet er det som blir levert når møbelet er ferdig. Forrige skap kjøpt lokalt har en dør som ikke kan åpnes og en dør som ikke kan lukkes. Sånn sett så jevner det seg jo ut, men både åpning og lukking er gode egenskaper ved skapdører.
 |
| Og sånn kommer kanskje hovedhuset til å se ut når det er ferdig, men med tak da... |
Det er ikke bare hus de bygger i Senegal. Damene i landsbyen har lenge spurt om hjelp til å få en brønn til en felleshage. Endelig, i desember kunne arbeidet begynne. Nå er brønnen ferdig. Det har tatt tid, for grunnen er hard, og uten maskiner tar det lang tid å hakke seg nedover i bakken langt nok til å finne vann. Men nå er det funnet vann og brønnen er tatt i bruk. Damene har begynt å rydde området rundt brønnen og håper å få satt opp gjerde ganske raskt, slik at de kan begynne å dyrke grønnsaker for å bedre både på helsa og økonomien.
 |
| En høygravid kvinne drar opp vann fra brønnen. Det ser så lett ut når hun gjør det, men å dra opp bøtter med 5 liter vann fra 12 meters dyp er ganske tungt arbeid. |
Kommentarer